Det finnes ikke trøst i sorg...

Stavanger,16.10.2022

Kjære trofaste "føgere", venner, familie og bekjente...

Jeg har fått spørsmål fra mange om hvem som leser og følger bloggen min, vises!

Nei, det kommer ikke frem, helt anonymt, jeg vet ikke hvem som leser hva!

Det gleder og varmer hjertet mitt hver eneste dag❤ Dere finnes ❤

Jeg er så takk næmlig for Dere, støtte, varme, dele, være nære og kjære❤

Jeg skriver enkelt, ikke kompleks, jeg skriver intuitivt, rett fra hjerte og sjel...

Det kan virke noe for enklet, tid sine tider,det er med vilje jeg skriver og deler som jeg gjør...

Jeg ønsker å dele, spre forståelse, gjennom skrift og tale...

Jeg formidler alltid med et genuint "budskap" hvor jeg ønsker oppriktig "gi" fra med "noe" til Dere Alle...

Tanken er å spre kjærlighet ❤

Jeg ønsker at Dere skal føle "samhold"...

Vi kan dø av Ensomhet tenker og tror jeg!

Det er nærmest en folkesykdom...

Psykisk Helse...

Over 50 prosent sliter psykisk i Norge!

Herregud, så trist og skremmende....

Når jeg ser og tenker på menneskene jeg kjenner...

Kjente og ukjente...

Da tenker jeg ofte!

Stakkars mennesker...

Jeg mener det, fra hjertet mitt, bare lyst til å støtte, glede muntre opp❤

Vi speiler oss i hverandre...

Jeg kjenner meg veldig ofte igjen i andre...

Jeg tror jeg er født med en spesiell evne til å vis empati!

Jeg lever meg alltid inn i andres tanker, liv og handlinger...

Og jeg mener det alltid bare godt...

Jeg kan være sterk og "mye" i mine kontroversielle meninger og ord...

Jeg tror jeg kan støte, uten å mene det!

Jeg klarer ikke tie...

Ord bare kommer rett ut, der og da, spontant og ekte...

Så er jeg så hårsår selv som menneske, blir alt for lett "støtt"...

Det hender jeg tenker, jeg Må snart lære å beskytte meg!

Herregud, hver gang jeg "faller" er det tyngre og tyngre å reise seg opp igjen...

Jeg kjenner mangel på livskraft nå, det er vært mye for mye "bagasje"...

Det er tungt å bære på alt dette slitet...

Jeg klarer ikke få tak i, hva gjør jeg videre...

Alt det tapte synest umulig å bygge opp!

Det er en veldig vond følelse å erkjenne...

Jeg opplever siste årene en mangel på "mestring"...

Jeg savner og trenger å kjenne Håp!

Jeg føler ikke at jeg "lever" et meningsfylt liv nå...

Savn er en stor sorg i livet mitt...

Jeg lengter hele tiden etter ungene mine, hvor ble alle av!

Jeg har ikke taklet adskillelse, savner dypt barnas far,og barna mine❤

Vi hadde Alt, vi var en så god og fin familie...

Jeg sitter igjen og føler jeg ødela det fineste...

En uverdig og fryktelig vond følelse som har "satt" seg...

Jeg vet ikke helt ærlig hvordan jeg skal bli kvitt denne vonde følelsen!

Jeg skriver og setter ord på følelsene slik jeg er flink til!

Likevel, kjennes det som jeg står "fast"...

Jeg ønsker så inderlig å vokse, virke og se videre...

Ubeskrivelig denne vonde følelsen av avmakt og sorg...

Savn er bare så sårt og vondt...

Jeg vil så gjerne kjenne på en følelse av at jeg er på vei videre...

Og da i en god retning, det kjennes bare ikke sånn nå!

Det er det mest sårbare å innrømme...

Jeg tror jeg må Håpe og prøve finne på noe "lurt"...

Jeg får fortsette be og takke...

Jeg er heldig som har friske, sunne barn som Elsker meg❤

Kjærlig hilsen Inger❤

Del denne siden