Ja, så går veien videre likevel...

Stavanger, 20.09.2022

Livet er "skjørt"...

Det kommer vi ikke utenom, noen av oss...

Jeg tenker, jeg undrer meg, og jeg prøver og feiler...

Det er dager som er tunge, vonde og lange...

Mens andre, går raskere og jeg føler meg friere og gladere...

Fortsatt er det vanskelig å finne seg "tilrette"....

Jeg har ennå ikke vennet meg til, at jeg ikke eier noe mer...

Det har vært en stor påkjenning, og jeg har slitt meg gjennom sorg og smerte ved vonde tap...

Jeg er ikke bitter, men jeg sitter og tenker, litt for mye...

Tankekjøret har vært enormt...

Utfordringene har stått i kø...

Jeg føler meg utrygg,og redd for fremtiden...

Det som er det verste, er ensomheten...

Jeg er vant til å være aktiv, og ha folk rundt meg...

Det er "rart" å være så mye alene...

Jeg er en ekstrovert personlighet, liker at det skjer "noe"...

Samtidig er jeg også glad i å ha stillhet, og frihet til å velge og tenke selv...

Jeg savner og lengter...

Etter ungene mine, hele tiden, rett og slett...

Så, hver eneste dag, er jeg desperat etter kontakt...

Jeg ringer, mailer,og planlegger møter, middager, turer, trening, etc...

Snilleste, beste og greieste barna mine, de svikter meg ikke ❤

De stiller opp, og de Elsker meg, og jeg hadde ikke klart meg uten de❤

Jeg savner ikke kjæreste, det har jeg ikke gjort siden den "stygge" skilsmissen, som nesten tok livet av meg, og livet fra meg💔

Stor skam slik jeg ble behandlet, svindlet...

Jeg mistet Alt, han tok fra meg så å si Alt...

Så ble det, han må leve med det...

Jeg er ikke kommet meg "opp" igjen...

Jeg er på vei...

Håper jeg og tror!

Jeg har lært at "ting" tar tid!

Jeg har lært meg å vente...

Smertefull erfaring gir gjerne "gevinst" på sikt!

Helt ærlig så vet jeg ikke!

Jeg har ikke lenger forventninger...

Det er bedre å ha HÅP...

Takk for Dere alle sin støtte og oppmuntring i livets realitet...

Jeg tenker, det skal gå bedre...

Klem fra Inger

Del denne siden