Jeg har brukt store deler av livet til å "dömme" og straffe meg selv...

Stavanger, 13.03.2022

Vet Du, Dere...

Sannheten min er sann...

Jeg har brukt alt for mye tid, og krefter på min indre "kritiker"...

Det er det såreste jeg kan snakke om ved livet mitt...

Min Indre kritiker og min egen dömmekraft har värt "dårlige" uvenner å ha med seg på "livets" vandring med vanskelige valg...

De har värt "nådelöse" med meg, og hvorfor undres jeg på det i dag!

Helt ärlig, ufiltrert og nådelöst, sier jeg her;

Det har värt en "evig" kamp...

Jeg har opplevd det som straff...

Jeg trodde helt ärlig, jeg fortjente det av en eller annen grunn!

Jeg skulle "lide"....

Min personlighet og natur er "nådelös" tenker jeg!

Fordi, jeg tenker ikke på meg selv slik mange gjör....

Jeg tenker först av alt på andre...

Jeg bryr meg ikke om at jeg har det vondt, bare andre har det godt!

Det er min opplevde "straff" ...

Hvorfor jeg föler det sånn, er ikke godt eller om mulig, kunne klare sette ord på, fordi jeg vet ikke hvorfor jeg skal kjenne den tunge byrde...

Så sterk, og mektig sorg, tap, savn, relasjoner er!

Jeg fikk det til og jeg fikk det ikke til...

Jeg er belest og har god erfaring på godt og vondt...

Stadig når jeg fordyper meg i "bökenes verden" av faglitteratur og kunnskap på området...

Det å väre menneske...

Kommer jeg stadig til kort, med å forstå "budskapet"....

Du må skape ditt eget liv, slik du vil ha det, drömmer om...

Jeg tenker da!

Jeg drömmer ikke om å få det sånn eller sånn...

Jeg önsker meg fred og ro, det er ikke mulig i denne "krigsforstyrrende" verden vi er en del av alle "mann"...

Jeg klarer ikke utelukke eller stenge "nyhetene" som kommer rett inn i stuen vår, hver eneste dag...

Når jeg setter meg ned etter en dag, for å hvile, strikke, kose meg, kokt kaffe og funnet frem litt mat...

Da er det "på an igjen" med uro, krig, död,etc...

Jeg bryr meg mer enn mange, likevel kjenner jeg meg fattig og trist...

Oppgitt, makteslös, urolig og selvsagt trist, for alle tapte menneskeliv.

Den fölelsen av avmakt, som fölger i kjölevannet av Putins "verk"...

Det skal mye til, når jeg föler sinne mot fienden...

Hvorfor er han i live, kan de ikke få han bort fra makt i verden!

Jeg orker ikke diskutere det med folk, det er så mange meninger og jeg tror at joda folk bryr seg, men det blir med ord for oss mange...

Jeg tenker at "alt" må ha gått galt...

Hvorfor kom denne krigen nå!

Det er så "mye" som ikke stemmer....

Sörgelig,så úendelig synd og uopprettelig det er det vondeste...

Vet Dere ;

Jeg håper jeg föler feil, igjen....

Jeg opplever med meg selv, og rundt omkring...

Resignasjon...

Hjelpeslöshet...

Det er det verste!

Å kjenne inni meg, at jeg kan ikke bidra i krigen...

Jeg kan pakke og strikke, og dele med det jeg har...

Jeg har ikke bolig til å huse folk, eller penger å gi bort...

Det i seg selv er sårbart...

Jeg tror vi er mange nå, som kjenner oss, utilstrekkelige...

Som mennesker og medmennesker...

Kan hende jeg föler det ekstra sterkt siden jeg har värt i krigsoner för!

Jeg har sett og opplevd mer enn mange, det har preget mitt liv...

Jeg har jobbet frivillig i Afrika, og hjulpet barnesoldater, rebeller, tusenvis foreldrelöse barn og amputerte, hiv smittede, malaria, etc...

Jeg så mer enn jeg tålte se...

Jeg ble ikke hel igjen etter det, eller meg selv....

Det kjennes i sjelen som en liten "skadet" sårbar fugl som "strever" med å fly "hjem" igjen på sine "skadede" vinger...

Denne beskrivelsen ved mitt liv, overrasker meg selv, dypt i hjertet 💔

Jeg kjennes på sorg, avvmakt og en tristhet jeg ikke kan ta bort!

Jeg har grått for Afrika hele mitt voksne liv...

Og nå er det nye, og flere mennesker og land vi skal tenke på!

Jeg kjenner i dypet av min sjel, at jeg nesten ikke klarer mer smerte!

I tillegg må jeg skamme meg, fordi jeg föler lidelsen så när...

Jeg er ikke redd for krig i Norge, men jeg tror den kommer...

Jeg er redd for de onde menneskene som styrer landene der "ute"...

Uten å bry seg om meg og Deg...

Det er skremmende og virkelig, uvirkelig det!

Ta vare på de Dere har og bryr dere om, la oss legge bak oss misnöyen i egne liv, feire at vi er i live, lev i dag, kos dere med hva dere har, ikke klag, sörg ikke over tapt tid eller hva det må väre...

Livet er Deg, og du er ditt liv...

Vi födes alene, og vi dör alene...

Tiden vi har på vår jord, er verdifull, lärerik og sårbar...

Bruk tiden...

På en god, og snill måte, da går det bra håper jeg å tro....

Kjärlig hilsen Inger

Del denne siden