Det er "rart" hvordan livene våre bare blir til etterhvert...

Stavanger, 10.01.2022

Jeg leser mye, og har hørt mange forskjellige teorier om mennesker og livene deres, tanker, og meninger, etc...

Suma, sumarum, så kommer vi ikke utenom fordømmelse...

Jeg kan med hånden på hjertet si, at jeg IKKE dømmer noen som helst.

Jeg har alltid vært glad i alle forskjellige folk, enten de er sånn eller sånn.

Her surfer jeg på overflaten av hva jeg prøver formidle...

Tema er igjen, 

La oss ikke dømme folk som ligger nede eller ikke oppfører seg sånn noen mener de burde...

Det finnes så mange "forstå seg påere"...

Kanskje var jeg sånn en gang jeg og!

Bare andre kan svare på det!

Nå står vi her...

Her vi er kommet nå...

Og det jeg tror og tenker er dette;

Pandemien er ikke over, kanskje er den så vidt startet?

Jeg føler og tror, bare meg altså, vi er inne i en katastrofal tid...

Ingen av oss, forstår omfanget, eller hva som egentlig skjer der ute i verden...

Det krangles og diskuteres i media og regjeringen og blandt folk flest,

Ingen ser ut til å forstå noe som helst, som kan formidles eller trygge "folket"...

Det sjongleres med spekulasjoner, det dukker opp nye, på nye varianter, smittetallene øker, sprengte sykehus, herregud, får de gjort en god nok jobb ( jeg er selv sykepleier, og har min erfaring, skrekk og gru å jobbe der nå, som jeg burde, selvsagt) ...

Jeg er pefeksjonist, er jeg i jobb skal jeg gjøre mitt aller beste, og det går ikke med manglende utstyr, overarbeidet personal, hvordan i all verden går det an å beholde sikret hygiene og forsvarlig sykepleie i en så kaotisk situasjon?

Det sier seg selv, det går ikke, og sånn er helsevesenent nå, du kan faktisk bli sykere av å være innlagt...

Utrolig skremmende og rett og slett uforsvarlig situasjon...

Jeg dømmer ikke helsepersonell, all ære til de, de gjør en formidabel jobb, jeg har selv bidratt i begynnelsen av pandemiet, litt mot egen vilje, da det handlet om å vaksinere folk, da jeg selv var veldig usikker på om det var det rette å pøse på vaksiner, et er jo gift inn i kroppen...

Jeg følte meg i en slags dobbelmoral, tilstand, hvor jeg skulle trygge de jeg satte vaksinen på, da de stakkars folk spurte, er det trygt, må jeg ta den, det var første vaksinene jeg var med et år sette, og trygge folk, når jeg selv var kjempeusikker og hadde ikke enang tatt den selv...

Det var en merkelig jobb å gjøre, trygge folk, når vi ikke hadde belegg eller grunnlag for å bekrefte eller dokumentere, var verst av alt, at vaksinen virket eller at joda, så flink du er som tar 1, 2, og 3 nå vaksinene, og snart skal det innføres 4, og kanskje 5 vaksine...

Det er en uvirkelig virkelig situason vi lever under, og den tar ikke slutt.

Kanskje Dere, må vår generasjon dø ut, før neste generasjon får nye epidemier, eller andre større utfordringer...

Ok, jeg stopper her, neste tema kommer under, i neste bilde tekst, og det er min største bekymring, hvis Dere orker lese den deprimerende situasjonen våre barn står i nå....

Gode klem fra Inger

Del denne siden