Mat og kropp...

Stavanger bibliotek, 21.04.2021

I media er det mye "debatt" om kroppsidealer for tiden...

Jeg skrev Hovedoppgaven min til eksamen, på Sykepleierskolen...

Det er lenge siden, og det var andre tider da!

Spiseforstyrrelser var ikke så "kjent" som det er i dagens samfunn...

Jeg må ærlig si det;

Vi er ikke kommet særlig langt i "problematikken" kropp og mat...

Det absurde er;

Matkulturen har eksplodert, skru på tv, det er mat på de aller fleste kanaler, i alle former og land...

Reality show er kjempepopulært også blandt venner, hjem og spise den ene retten etter den andre, helst 7,8 retter, og dessert i tillegg...

Er ikke det "frustrerende" for "oss" som er redde for å legge på oss!

Jeg våger ta opp temaet, fordi jeg tror det berører mange...

Det blir et "dilemma", det er en trend, og det er "inn" med mat...

Det er heller ikke grenser for,camp culinaris, 4 stjerners middag med kjendiser, Helstrøm, etc...

Før i tiden, var det Grethe Rhode og Ingrid Espeli Hovig...

Så er det vin i alle smaker og farger... 

Ofte skal det være øl, vin og annet til maten på bordet...

Er det bare meg som tenker;

Empati, for de fattige som ikke har mat på bordet!

Jeg opplever det ganske så flaut jeg, dette mathysteriet...

For all del, kos og samhold med mat og drikke, men for all del...

Kan ikke si jeg forstår, sunnheten oppi, overflod, luksus, etc...

Eller behovet, trenger vi så mye ekslusiv mat og luksus!

Er det bare meg, som trivest aller best med en skive med brunost!

jeg mener ikke sette "fokus" helt på spissen...

det er bare et "tanke kors" til media, folk, og verden...

jeg mener bare det er greit å reflektere litt rundt det...

Kroppen vår ;

Vi skal prøve trivest i "kroppene" våre...

Vi hører i media, hvordan hvordan mange "sliter" med å like seg selv!

Jeg er en av de, som har brukt stort sett hele livet, på å finne meg selv, i kroppen min...

Hørest litt rart ut, men det er faktisk talt sant...

Jeg har vel alltid vært forholdsvis slank, i andres øyne!

Men, mine egne øyne sier noe annet;

Det er tøft å innrømme dette;

Selv ser jeg ikke om jeg er tynn, mager slank eller kraftig eller overvektig...

Jeg ser ikke forskjellen, i hodet mitt...

I speilet ser jeg ikke det andre ser!

Jeg ser ikke om jeg er slank eller tykk!

Ganske sprøtt å innrømme...

Men, sånn er det å ha spisevansker, spisevgring, redd for å bli stor...

det handler om det, mat, kropp, nyte, trivest, kose seg....

Det er jeg ikke "flink" til, unne meg noe godt...

Jeg vil forklare det, slik; 

Selvpining er ordet, tror jeg mest korrekt...

det er en "slags" nytelse å "vegre" seg, sulte seg, ikke spise...

Metthets senteret i hjernen er forstyrret og for noen ødelagt...

Jeg kjenner ikke metthet, fordi jeg har ikke tillatt meg å bli mett...

Jeg kjenner sult, det er kjent og trygt...

Det er en slags "trivsel" for meg, å kjenne det rumle i magen, en god følelse å sulte seg, rett og slett...

helt sykt, og sprøtt når jeg innrømmer det,og skriver det ned!

Jeg føler meg flau, det er skam og skyld forbundet med det...

Selvsagt er det også sykt!

Men desverre, er det sannheten...

Jeg tror det gjelder mange, kvinner og menn...

Og selvsagt har det sammenheng med kroppsfiksering over alt...

Se på media, fotomodeller tynne som Tviggi i dag og, 50 år etter...

Vi er ikke kommet lenger, en skam at det ikke er normale, sunne modeller som "svinger" seg lykkelig ute på cat walken...

Det er fremdeles samme, kategori modeller, syltynne "forbilder" for de stakkars unge...

Jeg skjønner ikke at det selger!

Tenk, hvor flott det hadde vært,om det var deg og meg, og alle fasonger som viste seg frem i 2021, vi burde virkelig være der!

Det er vi sørgmodig ikke...

Jeg tror faktisk moteverdenen, kvinneidealet ville ville vokst, og solgt til høyder på markedet, jeg er så sikker på det...

Vi trenger "alle" kjenne oss igjen, i hverandre, og våre ulikheter...

Alle former, alle fasonger, tykk, tynn, passelig, eller ikke passelig!

Samme det...

Vi trenger sårt trives med oss selv, finne en form, like den vi er...

Jeg kunne skrevet side opp og side ned,og jeg kunne vært brutalt ærlig!

Det er vondt, trist,og smertefylt, å gå i dybden, av spisemønster, og spisevanskene jeg har slitt med nesten hele livet, eller la meg si, fom 14,15 år og oppover, helt til i dag...

De nærmeste vet det, jeg er ikke stolt over det, jeg skammer meg, for å ha brukt så mye tid og krefter på kroppen min, jeg var jo ikke fornøyd uansett, og jeg blir aldri fornøyd...

Jeg skammer meg å si, at det var faktisk da jeg var på det "tynneste" jeg trivdes aller best, da jeg sultet meg nesten til døde, ( 45-47 kg) og 1.70 høy, det er ikke normalt på noe vis...

Da var jeg nesten lykkelig (helt sprøtt å innrømme) men sånn va det...

Ok, da har jeg sagt mitt om kropp, mat og helse, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere som sliter, skal ta til dere min erfaring, og være stolte av dere selv, jobb med kropp, og sinn, og skinn...

Kos deg med god samvittighet, jeg prøver jeg og, og er kommet litt fremover på god vei...

Våg å "være" deg selv, bær kroppen din med stolthet og styrke...

Jeg beundrer deg, livet er kort og vi lever bare en gang, (heldigvis) tror jeg, da trenger vi unne oss gleder, oppi sorger...

Det er ikke så viktig, fokuser på det fine vi har inni oss..

Jeg håper du har det bedre enn jeg har hatt det, og har det!

Jeg ønsker deg lykke til videre i livet...

Det er så uendelig MYE å være glad for i hverdagen...

Jeg bruker mye tid på å glede meg over det positive...

Klem fra Inger ❤

Del denne siden