Jeg prøver, sette "fotspor"....

Stavanger, 20-04.2021

Ettersom dagene går, og livet mitt er drastisk "forandret" siste årene...

Ser jeg, at jeg søker mer og mer, forståelse for hvem er jeg...

Da min far er adoptert, og vi ikke kjenner hans bakgrunn eller slekt...

Så "stopper" familiearven, genestisk, og slekts tilhørighet der...

Det er litt synd å ikke vite, og jeg har hatt ønske om å kjenne litt mer til bakgrunnen til min far, hans foreldre, søsken og min bror og meg sine besteforeldre, eventuelt annen slekt.

Jeg vet ingenting, noen vet litt tror jeg...

I alle fall, så er utgangspunktet noe "amputert"...

Jeg har nok alltid "undret" meg...

Det er viktig å være interessert og reflektert...

Jeg har alltid vært vitebegjærlig, elsker å lese, lære og utvikle meg...

Jeg var flink på skolen, og jeg var glad i å gå på skole...

I voksen alder jobbet jeg i to år som lærervikar, i barneskolen, og det var en utrolig kjekk erfaring, som gav meg mye, jeg elsket undervise, de herlige ungene i 3,5 og 6 klasse...

Jeg lurte lenge på å bli lærer, kom inn på lærerhøgskolen, som den gang var vanskelig å komme inn på, men endte opp som sykepleier...

Da jeg utdannet meg, var det for mange veldig tilfeldig hva vi valgte og ble til...

Jeg ville valgt annerledes i dag, likevel ha rjeg fått  mye ut av sykepleierutdanningen min, bygget på, videreutdannet meg,og til og med i voksen alder tatt ny utdanning, som Journalist...

Det har vært spennende år, og studietiden er de beste minnene, teori og praksis går hånd i hanske...

Jeg tror vi er mange som bygger vår "identitet" på, yrkesvalg...

Noen blir det de utdanner seg til, i ordets rette forstand...

Jeg "var" sykepleier, omsorgsperson medfødt, tror jeg 🙃

Ikke bare, bare å "være" omsorgsfull,og hypersensitiv...

Jeg tenkte alltid på andres beste, jeg var ikke så viktig...

Det har vært "slitsomt" det, (herregud,så stress)...

Helt opp til i dag, omtrent, har jeg prøvd å "tilfredstille" andre...

Det er en "umulig" oppgave det...

Kommer aldri i "mål"...

Jeg ser på meg selv, som selvoppofrende, litt naiv, dumsnill, og veldig, veldig alt for snill ( det sier alle jeg er,og jeg vet stemmer)...

Det jeg ikke har sett, er hvor mye jeg har "tapt" på  min væremåte...

Jeg slet meg ut, ble utmattet, brukt og "fattig"...

Når vi i voksen alder, begynner å "søke" svar, stille seg til "hoggs"...

Da kan vi vente og "møte" en del svar vi ikke liker...

Det er skremmende og "nakent" å måtte innrømme for andre og seg selv, at jeg har virkelig "brukt" et halvt liv på å "slite" meg ut på andre...

Ja, det har jeg regelrett gjort, sprøtt og sant...

Jeg visste ikke bedre, og jeg ble vel lært opp "sånn" på et vis....

Da er sykepleier utdanning i tillegg, ganske "utslettende" som jeg er født i natur og utviklet i personlighet...

Jeg har alltid drømt om å bli sterkere, modigere, og våge mer...

Til tross for at jeg har gjort mer enn mange...

Nå søker jeg "innover" for å "finne", håper jeg "den"...

Inger, jeg vil være...

Det er ingen enkel sak!

Og jeg må innrømme at jeg "strever"...

Jeg er "alene" om det, og har bare meg selv å tenke på om dagene...

Øverst på listen, står;

Hvor skal jeg bo, i hvilken by har jeg lyst til å bo...

Jeg har ikke store valg, før jeg har økonomi til å velge bolig...

Jeg savner sårt, mitt eget private, "hjem"...

Jeg savner hver eneste dag, å ha noe mer å gjøre!

Jeg Elsker å være ute, hagearbeid, pynte, male, gjøre noe...

Søndagen er den verste dagen jeg vet om...

Da savner jeg mest av alt, å kunne gå ut i hagen, gjøre noe...

Vår, sommer og høst, er det kjekt å jobbe med hjem, hus og hage...

Jeg blir "misunnelig" npr huseierne her jeg leier, er ute i det fine været og pusler i hagen, beskjærer trær, go forbereder vår og sommer...

I orrestien hadde vi så fint beplantet hage, og jeg elsket plante i de alt for mange krukkene mine...

I Villa Molare, er det vedlikeholdsarbeid som skulle vært gjort, ute, og utenfor eiendommen, jeg skjemmes når jeg ser hvordan det ser ut der nede, jeg sykler eller løper forbi ofte når jeg er på Evo trenings senter, i Bjergsted...

Siste uken har ansvaret tynget meg, og jeg har sagt det til familien min, og de jeg leier hos, jeg skulle så inderlig gjerne vært nede og klipt plen, hekk , epletrær, busker og så sopt og lukt og ja så mye, mye mer...

Det koster så mye av meg, psykisk, å gå dit ned, det er sårt, trist, og vondt, og de som leier der vil så gjerne snakke med meg, og det er en belastning nå, slik min eksmann har tvunget huset mitt på tvangs salg!

Veldig synd og trist, jeg har det veldig vondt med det fremdeles...

Håper min bror og advokatene finner en god løsning for meg og ungene!

Jeg er nå her i live, og prøver så godt jeg kan...

Finne meg bedre til rette, og videre 1 juli, hvor vet jeg ikke ennå...

Jeg gjør det aller beste jeg klarer, og har helse til...

Jeg "går" sakte fremover, dag for dag...

Jeg er mindre redd for fremtiden...

Det kjennes godt å bare ha meg selv nå...

Ungene har jeg kjempefin kontakt med på facetime, (har de lært meg) og på m ail, telefon og når vi møtes, vi er beste venner...

Nå skal jeg trene, ta med meg fotoapparatet, og ta noen nye bilder til "bloggen" min...

Klem fra Inger ❤

Del denne siden