Den vakre skulpturen på bildet, minnet om meg...

11.04.2021

💔 Siste årene har jeg følt meg som "henne", da jeg fant bildet vi tok i Prag da mor, meg, hennes mann, mormor og barnas far, dro en uke sammen til Praha. mange år tilbake...

Jeg falt pladask for den nydelige skulpturen, mormor og meg satt ved en fortauskafe og ventet på de andre, og jeg klarte ikke ta øynene mine fra "henne", det var "noe" som bare trakk meg mot henne...

Jeg kjente meg igjen, i hennes tristhet, sorg, utmattelse...

Selv har jeg gjennom nærmest hele ekteskapet mitt vært utmattet, og trist. Jeg følte meg så "alene", han var så selvopptatt, det handlet alltid om hans behov, velvære og komfort. Jeg slet meg ut på ¨å prøve tilfredstille, en bortskjemt "guttunge" ( som søsknene hans kalte ham)

Jeg mistet meg selv på "veien", og jeg klarer nesten ikke beskrive hvor utmattet og nedfor jeg ble, og fremdeles er jeg fryktelig sliten...

Skremmende at det tar så lang tid å "bygge" seg opp igjen, jeg blir kvalm nå når jeg tenker på det, og skriver om det...

Likevel tenker jeg, hvor viktig det er sette ord på følelser, tanker og tilstander, det er livet i sin helhet og virke på godt og vondt...

Men når det handler om liv og helse, og ikke minst hjertene våre 💔

Da er det alvårlig og viktig å ta tak i, ikke så enkelt det, når utmattelsen har festet seg i sinn og skinn...

Jeg er fremdeles fryktelig sliten, rett og lett trøtt, selv når jeg våkner etter en god natts søvn, kjenner meg sliten...

Det er en utrolig ubehagelig tilstand, for meg som er sporty og egentlig en glad person...

Jeg blir skuffet over meg selv, som ikke har det overskudd jeg hadde, en gang...

Jeg vet og ser at jeg har hatt et utrolig travelt liv, fått fire barn på kort tid, reist rundt jorden, drevet to helseklinikker i 10 år, drevet i årevis med frivillig hjelpearbeid, jobbet i Afrika, tatt en del utdanning og kurser, og har variert yrkes erfaring...

Det har vært mye for mye, og jeg brendte lysene i begge ender, jeg er en "hjelper" av natur og tenker alltid først på andre før meg selv...

Mange kan "utnytte" det og det gjorde min eksmann bevisst, han sa det til meg på slutten, fordi jeg var så snill,og omsorgsfull, utnyttet han meg...

Jeg opplevde han kynisk og kald, jeg var så ensom og utrygg...

12 år, i utmattelses tilstand tar på, som legen min sa, du har levd "alene" i et ekteskap, det er psykisk og fysisk notorisk misbruk det...

Ok, jeg kjenner det er trøttende å snakke om, sikkert også for Dere, så jeg avslutter her, og legger ut et bilde jeg tok i går, nede ved sjøen, da føler jeg fred og skapelse, når jeg "fanger" de gode "øyeblikk"...

Hilsen Inger

Del denne siden