Ny "giv"...

Byhaugen, 06,10,2020

Så går "veien" videre, glad og lettet jeg er for det....

Det kjennes godt, å være på riktig vei, føles som på "tide"...

De store , permanente forandringene som kom inn i mitt og familien min sitt liv, var overveldende og "sterke"...

En stund, trodde jeg "verden" skulle "falle" sammen...

Det gjorde det ikke! Vi står "samlet", "flokken", sterkere enn før...

Fordi vi "har" hverandre i hjertene våre for alltid  ❤

Det gjør godt å vite, kjærlig Hilsen Inger

Why...

Jeg har lurt på, i så mange år!

Hvorfor er jeg så redd?

Jeg har tenkt mye på det siste tiden, fordi jeg opplever at det er "krevende" å leve med den "redselen" jeg har innhatt siste 10-12 år...

Da jeg syklet på jobb i dag morges, tenkte jeg, og sa det høyt!

Jeg er lei av å være redd, orker ikke bruke mer av det "dyrebare" livet mitt, til å bruke tid og krefter på angst for redsel! 

Det er "slutt" nå, jeg er "fri", ingen "styrer" over meg lenger...

Jeg har all rett til å være glad, og ha det godt, med meg selv og andre!

Sånn skal det være og bli fremover, for resten av livet, Inger  ❤

Visdom...

Ingenting gir meg mer enn å "lære" nytt, kjenne at jeg vokser og utvikler meg som menneske, mor, venn, kollega, Journalist, Sykepleier (som nå)...

Så fint og vakkert det er å "blomstre" i god og bedre retning, spennende ❤

Nå er livet, "uforutsigbart" hvis vi velger ta "noen" valg, skifte "spor", prøve oss frem, sette avtrykk, fotspor...

Det er for meg "selveste" meningen med "livet"...

Jeg tenker, jeg er kommet "hjem" i meg selv, og til meg selv...

Det var min "tur" og sannelig på "tide"...

Klem Inger

Jeg er glad i fugler...

Min farmor, var så glad i småfuglene, jeg lærte tidlig å ta vare på spurvene i hagen på Misjonsveien der jeg vokste opp...

Farmor "snakket" med fuglene da hun var "ute" og stelte så fint i hagen, ja, farmor, "snakket" til og med til rosene sine, de fineste røde roser, fikk farmor til  ❤  Det var så vakre, nesten ikke til å tro!

Jeg har tatt "med" meg gleden, til å stelle fint med småfuglene, jeg og...

De er så skjøre, rørende å se! 

Jeg kjenner meg igjen i "sårbarheten" ....

Inger

Jeg tenker...

Så søte de er...

Ikke en "flue" for tred vil de vondt...

Den gleden og "freden" jeg kjenner meg fuglekvitter, er "ro" og "hvile"...

Vips så er de "der", nær og kjær, og "plutselig" er de "borte"...

Hvis jeg var en fugl, ville jeg flydd "avgårde"...

Klem Inger