Jeg liker å løpe...

Jeg liker godt å løpe, det er befriende, det er gratis, det er friskt,og det gir energi og motivasjon til å gå videre...

Jeg har løpt i livet på flere, "måter", jeg har løpt i frykt, fort og fra min eksmann, til han , og fra farlige folk, fra uteliv, fra meg selv, fort og gale, jeg har vært på "rømmen", og da har jeg sprunget frem og bort, og fort...

Huff, vonde minner, best er de frivillige løpeturene, i naturen, rundt mosvannet, i Ullandhaugskogen, byhaugen, stokkavannet, etc, steder jeg er kjent og slapper av når jeg er ute og trener...

Klem Inger

Den "stakkars" Helsen vår...

Madla, bibliotek, 16.09.2020

Da skal jeg skrive om Psykisk Helse, sett i mitt perspektiv, fra Livet mitt og mennesker jeg har møtt i samtaler, møter,og hørt og opplevd deres Livshistorier slik de har fortalt, og jeg har sett det...

Jeg har alltid vært åpen i eget liv, om at jeg opplever livet som en spennende og krevende "reise", oppveksten har preget meg, på godt og vondt. Jeg er skadet av traumatiske opplevelser fra barndommen, de skadene jeg ble påført har gjort det vanskelig for meg i nære relasjoner. Jeg har vært intens og krevende, i kjærlighetsforhold, jeg får høre at jeg er varmhjertet, intelligent, morsom og kreativ, og det stemmer med min egen oppfatning av meg selv...

Jeg har levd til tider et kaotisk liv, men mye av det verste, uroen, rotet i livet mitt, siste 12 år, har sin grobunn og årsak i det "flyktige" og "stormfulle" forhold og ekteskap jeg levde så "alene" i, ingen visste  hvor ensom jeg var og hvor vondt jeg hadde det inni meg...

I møte med helsevesenet, har jeg ekstremt dårlig erfaring, faktisk talt ingen god opplevelese eller på noen måte ingen form for hjelp eller støtte...

Svikt og problemer med helsevesenet, er ingen "spøk", det er ramme alvår, det finnes ikke rette eller beste hjelp, er min erfaring...

Når det er sagt, er det viktig å påpeke, at dette er min erfaring, ingen andres, og selvsagt er det hjelp for mange der ute...

Jeg tror faktisk talt, menge dessverre blir sykere, i stedet for bedre!

Det er en "brutal" sannhet, som vi mange har sett og opplevd...

Tenk, så trist, at det faktisk oppleves og kjennes sånn i møter med helsepersonell,og helsevesenet gnerellt, skremmende "umulig" ubehjelpelig!

Det er sikkert andre som mener noe annet, og bra er det, men jeg tror jeg har sett, erfart, fra begge sider, da jeg selv er fag utdannet, jobbet i psykiatri og somatisk sykehus, kjent på kroppen selv, livets tunge "byrder"....

Jeg vet som mange andre, som har opplevd store utfordringer i møte med psykisk helsevern! 

Det er faktisk talt, virkeligheten, du kan bli innestengt mot din vilje, uten årsak, på et rom, alene, bli sittende der alene, uten kontakt med omverdenen, dine næreste, eller kontakt med de som jobber der, liksom!

Ja, slik kan hende, og det hendte meg, da jeg trengte noen som sårest å være nær, snakke med, som holdt rundt meg, ga meg trøst og støtte...

Jeg kjenner tårene presse på, så vondt opplever jeg å minnes mine "ufrivillige" innleggelser, i psykiatrien, det har bare vært inn og ut, nærmest på dagen, eller over en natt, etter krangel, og hendelser forbundet til min eksmann, alltid i relasjon til han har hendelsene oppstått, med noen få unntak...

Nå skal jeg være brutalt ærlig, og fortelle sannheten om det jeg har opplevd med helsevesenet og de folk som har vært innvolvert rundt, som politi, ambulansepersonell, noe familie og egen mann...

Dette kjennes vondt og vanskelig å snakke og minnes, men jeg skal og vil gjøre det, fordi det er en viktig erkjennelse for min psykiske helse, og for andre å vite og høre om, og jeg håper de som husker noe av dette, tar det til seg, da spesielt de nærmeste...

Første gang jeg kom i kontakt med noen, var krise senteret i Stavanger, en liten episode, for ca 12 år siden, min kjæreste som siden ble min mann, hadde rotet det litt til, med noe han styrte på med, oppe i Haugesund, mens han la seg etter meg, jeg hadde en tidligere bekjent, som ringte til meg denne kvelden før jul, vi hadde kranglet, og han ble bekymret fordi jeg betrodde han, at jeg var blitt tatt i, og det var flere blåmerker på armene mine, den kvelden....

Før jeg visste ordet av det, ringte det på døren og politiet stod utenfor, det var en patrulje og de var flere, jeg inviterte de inn, de fikk kaffe og pepperkaker, jeg hadde kortarmet te skjorte på meg, så de så blåmerkene, og ville ha meg med i sikkerhet i tilfelle mannen min kom hjem, den kvelden, det ble veldig rart for meg, fordi jeg hadde unger hjemme, og ikke noe behov for å være med de, til noe sikkerhet, krise senter, ok, jeg ble med, det var ingen der som tok i mot meg, nattevakten var opptatt,og flere flyktninger lå rundt i stuen, jeg fikk en køy seng,og lå der alene, uten at noen tok kontakt, om morgenen, stod jeg opp, og spaserte ut døren uten at noen visste hvem jeg var var!

Sånn var første møte, ved første mishandling jeg ble utsatt for av egen mann....

Så videre, jeg kjenner at det er ubehagelig å rippe opp i dette, "gamle", det er ekkelt og lite kjekt, så jeg skal prøve fatte meg i korthet, men prøve få frem poenget med å skrive om hjelpen jeg ikke fikk, som jeg så gjerne skulle hatt i min livsbane, og videre retning, gjennom 10-12 år...

Husk på det når du leser min Historie, om mishandling, og skadene jeg ble påført av Helsevesenet i relasjon til min eksmann og forholdet vi hadde, som gikk på Helsen løs for meg i årevis...

Husk, på, at det er ganske ekstrem behandling jeg fikk, der ute, kynisk og ingen som helst hjelp eller støtte, eller effektiv, og konstruktiv imøtekommelse, på noe vis, det skal jammen meg mye til å tro og tenke!

Ja, så gikk det slag i slag, mønsteret til mannen min og meg, ble i krangel, å "sloss" litt forsiktig i begynnelsen, litt heftigere etter hvert, men ikke direkte slosskamper, verbalt ble det usaklig,og vondt, jeg ble fort såret, av kraftig ordbruk, og seksuell trakkassering, jeg hater stygge ord, og jeg innrømmer at jeg selv overtok hans ordspråk etter hvert, usaklighet ble vanlig i fylle krangler, kunne starte med små ting, men alltid var det alkohol involvert, det er en slags trøst å ha på plass, men det er synd det var tilstede, drikkegreiene, for egentlig så hatet jeg det, jeg hatet hans drikking,og min egen, avskydde det etter hvert mer og mer, og til slutt klarte jeg ikke drikke mer, når han og meg var sammen, hjemme på slutten av ektskapet, og da vi begge bodde i hver vår etasje, og han  satt oppe og drakk, eller nede i kjelleren, jeg var avhold, og jeg var veldig bevisst å ikke røre alkohol i den sluttfasen, fordi jeg var livredd flere heftige krangler, slossing, og unødvendige hendelser i form av dette vane mønsteret jeg opplevde at han, vi hadde utviklet,og kommet inn i, jeg ville ut av det,og jeg viste det, vet ikke om han så det, klart da, men jeg vet at jeg var edru, da han var påvirket, selv om det var i mindre grad han drakk i huset, da vi møtte på hverandre der. 

Målet mitt med å rippe opp i dette "ubehagelig" er ikke å kjede Dere, som leser min  Historie, det er å forklare hvorfor jeg ble syk, av alt dette, vonde og ubehagelige, det er rett og slett litt ekkelt å skrive om, det er følelsen som kommer i dag, her og nå, og jeg vil bare bli fort ferdig med det, skrive det så kort og bekrivelig jeg klarer og la det være fortid for alltid....

Det ble flere episoder,  for mange Tore,  vennen min, mannen min da, huff, det gjør vondt, å erkjenne, minnes og vite at det hendte faktisk, dette vonde!

Huff, for oss m\begge og ungene mine, ikke dine, de opplevde ikke noe som helst, slik mine stakkars måtte gjennom, og de led med det, de var bekymret for meg som mammaen deres, forholdet jeg var i, redde var de. Det gjør meg vondt, og gir meg dårlig samvittighet, men vi har snakket om det, en del, håper nok!

Jeg har også beskyttet min eksmann, de visste jeg var glad i han, og at jeg ikke ville at ungene skulle lide på grunn av, mitt valg med menn...

Det har de gjort, og jeg og de er klar over det, men ingen bærer nag, jeg opplever at de forstår og støtter meg, med de de opplevde og så selv...

Jeg dømmer meg selv fordi jeg ikke klarte komme meg bort, og fra det før, at det gikk så langt, samtidig skulle jeg ønske eksmannen min kunne hørt på min fornuft,og søkt hjelp for sine sinne utbrudd, det var flere som kjente han i hans familie og helsevesenet som sa det, sinnemestrings kurs skulle han tatt i mot, og til og med jobben hans mente det samme, at han skulle og burde søke hjelp, vi sammen. Ingen skam det, og vanlig for mange par, jeg bestilte timer, han avlyste og møtte ikke opp...

Ok, det var noen få slag, riving i hår, ordslag under beltestedet, verbale angrep, usakligheter, banning, grove bekyldninger som ikke stemte med virkeligheten, og på meg massevis av blåmerker...

Det verste av det voldsomme, mishandlingen som ble utført, var dette,

Jeg kunne bli så fortvilt og sint, av hans sinne og mangel på forståelse, i "drikke hendelsene" at jeg følte for å knuse, og det hendte desverre noen ganger, ofte beklageligvis, at jeg kastet ting, knuste, det var mine egne ting, arvegods, etc.. jeg var så opprørt og fortvilt over hans måte å ikke takle vanskeligheter, problemer, utfordringer som oppstår i hverdag og samliv, vi hadde påkjenninger med hans families fravær, som plaget oss begge mer enn jeg tror han var klar over, for meg var det en byrde, og stor belastning at ungene aldri kom på besøk til faren, deres, som jeg levde med og var glad i, det var uforståelig for meg hele tiden, i alle de 12 år jeg kjente han, og var en slags på sidelinjen part av hans familie...

Ja, vel, det verste med overgrepene var da han kastet meg ned,og satte seg på meg, holdt meg nede, fysisk, med sin styrke og makt, det gjorde han flere ganger, og den opplevelsen er bare så ubeskriveldig grusom vond, at jeg tror ikke han vil forstå hvor vondt han gjorde meg!

Jeg skulle ønske jeg kunne sittet sammen med han her og nå, og fortalt den avmakt, nedverdigelse, redsel  og frykt jeg følte, og skaden som oppstod på sjelen og kroppen min er der fremdeles, jeg kjenner frykt,og en forferdelse, over de smertefulle overgrepene det faktisk talt var...

Jeg har fortalt det en gang, til en lege, og han forstod det, da jeg beskrev det, han og meg var ute sammen, og hadde en samtale, da jeg betrodde han at min eksmann hadde holdt meg nede lenge om gangen, ved å holde hodet mitt hardt ned mot gulvet mens han satt oppå meg, med all sin makt, og jeg tryglet om å slippe fri, ropte om hjelp, følte jeg ble kvelt, tryglet han om å slippe meg, være rolig, sleppe taket, og han omsider slapp meg fri, da så jeg i øynene til mannen min at han hadde mistet besinnelsen nok en gang,og gått over streken, jeg så anger og jeg syntes også synd på han, for jeg tror ikke han ville fremstå voldelig, jeg vil ikke si at jeg opplevde han som en voldelig, eller voldsom person, nei, han var ikke det, selv om hans første kone hadde betrodd meg at han hadde tatt i henne og ungene da de var små, flere ganger...

Ja, se her på meg, hvordan jeg ennå klarer å ta han i "forsvar"...

Typisk ved mishandling det, selv vet jeg når jeg har sagt og gjort noe feil, han verken erkjente det eller vist meg anger...

Jeg tror IKKE Tore var voldelig av natur, det har jeg forklart politiet og helsevesenenet i møter med de gjennom de hendelsene jeg var innvolvert i, og vi er ferdig med det i dag, heldigvis, det er slutt og over. Det jeg tror er at han hadde et temparament, han ikke klarte styre, når det plutselig oppstod. Det er som min bror sa en gang, til meg, han har også sitt sinne, men det har med blodsukker og diabetes å gjøre, han sa om min mann, han kunne fremstå som rolig, og litt "oppfattes falsk" på et vis for andre, som ikke kjenner han, og da han sa dete, tenkte jeg, akuratt, det er som jeg opplevde han, rolig og charmerende, men med den baksiden, sinnet, utbrudd, og temperamentet, han vet selv hve jeg mener, så jeg trenger ikke utdype det. Meg, selv, nei jeg er ikke av natur noen sint eller voldelig person, tvert om, jeg er myk, varm og omsorgsfull, ikke noe "galemenneske" ...

Det vet jeg selv, de som kjenner meg og også min eksmann, Tore...

Jeg har brukt navnene våre i dag, Inger og Tore, fordi det er, var viktig for meg å bli helt ferdig med det vonde...

Til slutt vil jeg også legge til, for å "avslutte" en gang for alle, at slik han har holdt på, sine fortsatte trusler, og retts gang,  så skal Dere vite det, jeg er ikke lenger redd ham, synest som mange rundt sier, det er ynkelig oppførsel, kan det gå verre enn det er kommet nå...

Del denne siden