Tro, Håp på Kjærlighet...

Ja, alle som kjenner meg, vet at Inger Elsker, ❤  hjerter...

Og jeg har Tro og Håp for alle jeg møter på min vei gjennom Livet...

I dag, savnet jeg eksmamannen min, jeg tenkte på han helt plutselig...

Så lurte jeg på, spurte meg selv!

Lurte på hva han ville sagt om meg i dag! Hvis noen spurte han om Inger, hva han likte med meg, så tenkte jeg meg om, hva var det egentlig han Elsket med meg, han sa det jo aldri til meg, så jeg vet det jo ikke!

Likevel, så fint det kunne vært om det var "noe" fint og godt jeg kunne "bære" med meg videre på Livsveien...

Jeg håper han av og til leser "bloggen" min, jeg vet ikke, men det ville vært fint,og gjerne vil jeg håpe godt for han og, trenger sikkert bearbeide sine sorger og skuffelser med livet sitt han og som oss alle andre...

Kjærlig Hilsen Inger

Jeg ville sagt...

Jeg ville sagt til "han" fra meg, du var min beste venn i mange, mange år...

Jeg delte "alt" med deg, (sikkert litt for mye) ser jeg nå i ettertid...

Hva kunne jeg gjort bedre?

Jeg skulle prøvd, få deg med til samtale terapi, vi skulle prøvd, sammen med en fagperson som tredjevitne, det tror jeg vi kunne hatt nytte av begge to, fordi vi hadde sett en annen side av hverandre...

Du var så sta, og egenrådig, jeg var også bestemt og ville ha gjennom mitt, men du var ikke god til å samarbeide praktisk sammen, eller mentalt i samtale, jeg var ikke god nok til å lytte, du hadde rett i det, jeg forstår det, men du tålte ikke gråt, og oppbrudd, du stakk av og forsvant, uanmeldt, det var helt grusomt  for meg...

Du var snill mot meg da vi var "på", du hentet meg og kjørte meg, tusen takk for det, jeg vet du prøvde gjøre meg glad, tehyllene du snekret til meg, ble så glad i de, og skal ha de med meg videre, for alltid...

Jeg savner deg i dag, og håper du har det bra med ungene dine, det er viktigst for meg å tenke om deg, at du har det godt med familien din.

Jeg håper ikke du "rusher" inn i noe mer i flykt, det gir deg ingen rett vekst og utvikling tror, jeg, bare samme spor som tidligere, ved livet ditt!

Gå vel, min beste venn du engang var, Hilsen Inger

ps, jeg snakket litt for mye, jeg er roligere nå  🙂

Jeg tenkte i dag...

Jeg tenkte her i dag, sønnene mine kommer opp og henter kaffe, og nylaget lys brownies, herlig å ha de hjemme, datteren min reiste til Bergen igjen i går, studerer personal ledelse på Universitetet og skal videre på Sykepleierstudier neste år...

Hva tenkte jeg, jo jeg kom på det nå!

 Jeg tenkte at jeg først og fremst har mer enn nok med meg selv fremover, fikk nærmest panikke ved tanken på å være i et forhold! Det frister ikke i det hele tatt,og jeg savner ingenting rundt det å være et par...

Jeg føler meg fri og glad med det, jeg vet det er tunge tak inn i mellom, og jeg står i det, som det er nå, fremover...

Når folk spør meg, er du gift, eller! Svarer jeg med stolthet, jeg er alene.

Det er helt ok, og jeg kjenner at det er viktig og riktig for meg...

Kjærlig Hilsen Inger

Følelsene våre...

Jeg er opptatt av god helse, og mental balanse, trening og kosthold, med måte, jeg er vagetarianer, fordi jeg ikke liker kjøtt, eller spise dyr, og jeg tror ikke det er bra for kroppen. Trening er viktig for å holde meg i form, være sprek, og se sunn ut, og det hjelper veldig på psyken å være ute i naturen, familien min går mye lange turer i fjellet, de har nok vært stort sett over alt, og det gjlør meg så glad å vite at alle ungene være, bruker naturen bevisst, som treningsform, det gjør så godt å vite, faren har vært fantastisk til å lære ungene å elske lange, treningsturer i skog og mark...

De har alle fire arvet naturgleden, jeg er også blitt mer og mer glad i lange treningsturer, som gir motivasjon og styrke, når vi er samlet sørger vi alltid for å finne en ny tur...

Jeg gjør for tiden research om Psykisk Helse og ville skrive litt ned her på "bloggen" om tanker og følelser rundt tema, Helsen vår...

Klem Inger

Tenk Deg...

Den mest dyptgripende opplevelsen vi kan ha, er å måtte innse at vi kan miste livet, det skal skje oss alle, og vi kan ikke gjøre noe med det. 

Jeg tror vi er veldig redde for å være 100 prosent ærlige, mange tør ikke, noen vil ikke, andre prøver, og jeg er spesielt opptatt, av ektehet og oppriktig erkjennelse, så langt jeg kan klare å være tro mot meg selv og andre...

Det er ikke enkelt, og det er lett å gå i "vanedannede" spor, vi vender jo oss alle til en "væremåte", en slags stil eller innnstilling...

Jeg er blitt mer og mer bevisst å "stå" i det, og tenke meg om, hva er det jeg egentlig føler og tenker og ønsker nå!

Det svaret som "kommer" er ikke alltid det jeg tenker folk vil høre...

Likevel, sier jeg det, fordi da er jeg tro mot meg selv, og andre...

Møtene, historiene våre blir sannferdige og ærlige, ved åpenheten...

Jeg vil selv høre det, som kjennes rett og ekte for den andre, om meg enn å gjette, eller tvile på hva som sies eller blir sagt. 

Jeg tenker også, at jeg ikke trenger gå rundt å forsvare meg, lenger, folk får tenke og si hva de mener,og tror, jeg vet selv hvem jeg er og hva jeg står for, og jeg kjenner meg selv, og den kontinuerlige forandrings prosessen, jeg har gjennomgått siste år, og i tiden som kommer, det er en fantastisk transformasjon, som gjør meg sunn, glad og frisk...

Hilsen Inger

Jeg ville...

En gang for lenge siden, var det ei lita jenta, som ville "forsvinne" fra verden, tror jeg er sannheten ved hennes historie...

Jeg ble aldri tynn nok, unnet meg ikke å spise, jeg tror jeg var 47 kg på det tynneste, og kom jeg over 50 kg var det krise, nå aksepterer jeg 55, men helst ikke over der...

Så er det å holde seg slank, og leve med spisevegring, det er selv utslettende, det er selv "pining", jeg har ikke vært mett siden jeg var 15 år, det er helt sant, det er et straffe regime, å la være å spise, det er komplisert og vanskelig å beskrive eller forklare til folk...

Jeg kan mer enn mange om temaet, jeg har skrevet master oppgaven min om det på Universitetet, og jeg kjenner spisevanskene på kroppen, og sjelen min hver eneste dag, så er det blitt en "psykisk" forstyrrelses "greie", som er en del av min Psykiske Helse...

Jeg er bevisst det, jeg er Inger, og jeg er spiseproblematikken, men bevisst det,og jobber med å gi meg selv tillatelse til å våge nyte, noe godt! Det er ikke lett, for jeg tenker at jeg skal fortjene det,og det vet jeg liksom ikke ennå om jeg gjør! Går det ann å forstå det, Dere! Jeg som har hatt det så vondt siste vanskelige år, og det ble verre for meg disse pressede skilsmsisse årene jeg har gjennomgått i sorg og smerte....

Huff, klem Inger

Døren "inn"...

Jeg vet ikke helt ennå, hva det er med meg og dører, og "hjem"...

Hele mitt liv har jeg vært opptatt av kjærligheten og "hjemmet"...

Farmor og farfar var kjærlighetens "hjem" for meg da jeg vokste opp...

Jeg prøvde lenge finne frem og "hjem" med mann nummer tre...

Vi nådde ikke frem eller "hjem" ....

Nå er det på ny, "hjem" til barndommens trakter...

Jeg kjenner en "spenning", en ro, og en ny fremtid vokse frem...

Jeg håper det er som jeg tror, det vil "gro" nye tanker og anker  ❤

Klem fra Inger

Thank You...

Jeg vil si dette til Dere, meg selv, og min eksmann....

Det er vanskelig å innrømme denne "sannheten" fordi det er vondt....

Jeg opplever og har erfart at alkohol, ødela vårt ekteskap...

Jeg tror drikkingen, vår begges, var årsaken til vanskelighetene vi hadde...

Det er min ærlige erfaring, og jeg var bevisst det lenge før slutten...

Jeg prøvde og kjempet, få til samtale og terapi, gjøre noe aktivt...

Han ville ikke, han ønsket alkoholen i livet sitt, det var en viktig del av hans væren, liv, og behov for uteliv, og venner der...

Jeg hadde ikke det behovet, jeg nærmest avskyr uteliv, kjenner meg forkommen og