Kjærlighets Historie...

Var det en ekte kjærlighets historie!

Jeg skriver denne "undring" med respekt og ekte følelser, åpent og ærlig som jeg kan få til. Jeg tenker også at dette er siste gang, en gang for alltid, jeg nevner min eksmann. Jeg har jobbet hardt for å erkjenne og legge bak meg hans væremåte og behandling av meg, først som venner, forhold, ekteskap, og seperasjon og skilsmisse.

Det har først og fremst vært en vanvittig "syk" prøvelse, for kropp og sjel, og hjertet mitt 💔  Jeg mistet meg selv underveis, og jeg ble syk av hans konstante press, løgner og trussler i årevis. Jeg tar alle mine følelser alvorlig og på ekte, jeg er et uniqt følsomt menneske, ektefølt, og kjent som veldig ærlig og åpen,og mest av alt snill og ekstremt omsorgsfull. De som virkelig kjenner meg, sier det finnes ikke snillere, mer generøst menneske enn meg, det gjør det sikkert, men jeg vet at jeg bryr meg om andre mer enn mange gjør. Det er bare sånn min genuine natur er.

Da jeg traff min eks mann, var jeg i et forhold, med Dennis, vi var i en avsluttning, og ny fase begge to, han videre i livet, uten meg, og jeg fri fra det ansvar og stress forholdet til en fra verdens fattigste land hadde påført meg. Vi var gode venner,og evig glad i hverandre, og har bånd for alltid knyttet til hverandre. Vi elsket hverandre.

Jeg var også mor til fire barn, som trengte meg og elsket meg, og i nært samarbeid til barnas far, et evigvarende uniqt venneskap og samarbeid til det aller beste for ungene våre. Alt dette! Kom eksmannen min i,og han var ikke forsiktig, eller gikk sakte fram, han presset på meg, ringte, tekstet, kom på døren, inviterte meg ut, etc...

Jeg tror hvis han er ærlig og klarer huske tilbake, 10-12 år, så vet han i hjertet sitt at jeg var en veldig opptatt kvinne, mor, og venn, som hadde mer enn nok å stri med, og stå i! Likevel, presset han på, jeg prøvde så godt jeg kunne, si fra, og jeg betrodde han at jeg kunne tilby vennskap, ikke varig forhold, på det tidspunktet, dagen jeg sa det, fra hjertet mitt, var en førjulsdag på kilden, et senter, det snødde,og jeg hadde kjørt dit, for å kjøpe noen julegaver, og jeg kjøpte en jakke til han og sønnen min Eirik, vi satte oss ned og tok en kaffe, og da han sa han elsket meg, ble jeg redd,og åpnet sårt opp om at jeg stod til over hodet i ansvar med hjem, unger, og avsluttende forhold, med en som ikke ville gi slipp på meg, sånn var situasjonen min,og jeg følte meg presset langt over evne eller kapasitet til å klare mer....

Det er den eneste gangen jeg har sett han med tårer i øynene, og det gjorde meg fryktelig vondt fordi jeg syntes synd på han slik familien hans stadig avviste ham, og laget han til som syndebukken, ungene hans var alle på morens side, så lenge jeg kjente han, fra begynnelse til ende, det var et utspekulert spill, fra alles kant, jeg har aldri i mitt liv sett en familie som var så splittet. Jeg opplevde at de tilintet gjorde han, som om han, faren ikke fantes, merkedager, bursdager, juler, etc....

Han fikk aldri respons eller invitasjon, jeg eksisterte ikke da jeg ble hans kone engang, de var der, men ikke tilstede i hjertene sine, det var vondt og opprivende for han og for  meg, så da vi skulle ramme inn forholdet vårt, til en enhet og familie, trodde jeg! Ble det enda verre,  omtrent ingen kontakt, og jeg som er et familie menneske og barnekjær,og kjent for å komme godt overens med barn og ungdommer, kom til kort, i hans familie ville de ikke vite av meg, eller han, også hans voksne, gamle søsken ignorerte og nærmest "mobbet" han og meg og oss sammen.

Ja, det sier seg vel seg selv, at vi ikke hadde "lykken" med oss, og det påvirket oss mer enn noen kan forstå! Jeg ble usikker på meg selv, mistet selvtilitt, som var skadet fra før, fra min far, og jeg ble utrygg i forholdet vårt og sammen med han, hver eneste dag var en slags "kamp", og vi flyktet begge to, med alkohol, det ble en "uvane" for meg, og for han vil jeg påstå å tro og mene, vi trodde vi trengte det, et glass, en kopp, mer, og for meg, helst i sjul, jeg skammet meg, og følte skyld, jeg slet med angst og for å klare presset, usikkerheten, og sorgen jeg følte med ungene hans sin avvisning, eks konen sitt penge og tabelett mas, alle løgnene mellom dem, ungene og han og henne, satte livet mitt jammen på spill, i deres spill....

Mannen min ble min frykt, jeg ble skremt og redd, og nervøs rundt ham, og han sikkert også sammen med meg, for jeg var og ble et "nervevrak" til slutt, jeg husker jeg var så utrygg at i løpet av en ettermiddag, eller helg kunne jeg kikke ut kjøkkenvinduet, sikkert 100 ganger for å se om bilen var der eller han var kjørt, stukket av for en eller annen grunn jeg ikke alltid skjønte hva var årsaken!

Ofte var det ingen grunn, jeg hadde ikke gjort eller sagt noe feil, som ikke passet han!

Det var grusomt vondt å ha det slik, jeg ble mer og mer, ensom, redd, og til slutt deprimert av all usikkerheten, og mangelen på respons fra hans voksne barn, det var en respektløs opptreden fra familiens hans side, jeg skal ikke skylde på ungene hans, men jeg følte deres avsky de få gangene jeg møtte de, det gjorde meg trist og vondt.

Ja, hva var det tematikken i denne historien var!

Elsket vi hverandre, var vi ekte venner, ja, jeg tror faktisk det er sannheten, vi var fortrolige, jeg var fortrolig med og mot han i alle år, ærlig og oppriktig, skulle nok holdt en del tilbake, men jeg åpnet meg opp for han, og fortalte sannehten som også smertet. Jeg skulle nok holdt igjen, slik han holdt alt for mange ting skjult for meg, folk har fortalt til meg i ettertid, jeg vil ikke vite, jeg vil ikke høre, fordi jeg visste det, jeg følte det, da vi var nære, intime, eller sammen, at han løy for  meg, jeg visste og følte at han hadde et dobbeltliv, helt fra starten av, da vi bare var venner, for han kunne fortelle rare historier, som såret meg, han hadde ligget med kjæresten til sin svigerinne, kysset moren til en en annen kjæreste mens de alle tre lå i sengen sammen, han hadde hatt en jente som, lå først med han og så med taxi sjåføren mens han ventet i stuen etterpå!

Huff, dette er vonde minner, fordi det forteller en god del om samvittigheten hans, jeg kunne ikke gjort sånne ting, tross jeg har gjort mine mange feil ting, men slike ting er uakseptable, og mange flere, kom etterhvert fra andre, men nå er det historie, og kanskje er han trofast mot den han har nå! Jeg tror ikke han har funnet ro eller ekte kjærlighet, det vil være veldig tidlig og rart, og som han selv innrømte for meg et år tilbake, det er bare en falske flukt, det sier de som har sett han ute på byen i sin nye setting! Jeg vil ikke se eller vite, kun tre ganger har jeg vært nede i byen siste to år, så alt for mange vonde, såre minner, han og meg har vært over alt, det er minner, over alt, og jeg er livredd møte på han, det gjør meg bare vondt, jeg tenker at jeg aldri vil se han mer, så dypt har han såret og sviktet meg, og svindlet meg økonomisk.

I alle fall, jeg var ærlig, åpen, naturlig og jeg var glad i han, og stolte på at vi var gode venner, om enn jeg ikke følte det var et varig forhold. Men, når jeg ofret så mye som jeg gjorde i det ekteskapet, så oppriktig talt ønsket jeg det var ment for alltid, og at vi sammen dro lasset på hjemmebane, ikke at jeg alene skulle måtte slite meg ut i årevis for å bevare og ta meg av alt ansvaret med hus og eiendom, det klarte jeg ikke til slutt,og til og med det, utsatte han meg for å tape, og nedverdiget meg til bli saksøkt for å prøve mitt beste til å ende opp med min andel av tidligere hus, jeg hadde satt inn i hjemmet vårt, jeg gjorde bare mitt beste for å prøve ha tak over hodet, oppi et økonomisk kaos han hadde satt meg i, ufrivillig. Jeg hadde aldri trodd at han bevisst hadde gått inn for å svindle meg, som min bror, juristene og familien fortalte meg. Han har lurt deg trill rundt søss, sier min bror og står bastant for det, samme sier barnas far, og juristene som hjelper meg nå.

Helt ærlig, hadde jeg aldri trodd han var så ondskapsfull og beregnenede, hans eks kone sa, det han har gjort mot meg, er verre enn det han gjorde mot henne og familien deres, og det sier de rundt meg stemmer, og er helt korrekt, svindel og svik må han leve med resten av livet,og alle ser og vet det.

Det er sårt og vondt, men oppriktig sant og veldig synd for oss det gjelder...

Jeg vil til slutt si, oppriktig og ærlig fra hjertet og sjelen min, veldig synd for hans selv, også familien hans på Sandnes, de har jo opplevd og sett sitt de og!

Jeg opplever det fortsatt trist og synd det skulle ende så fiendlig fra hans side, det er ikke min skyld eller ansvar, jeg er fri fra det uvennskap han ønsket og skapte...

Hilsen Inger

Del denne siden