Mine Artikler....

Stavanger, 2020

«Hjemme» på grunn av korona smitten…

Hele Verden er i «karantene» på sine vis…

Vi er «isolerte» og de fleste av oss er «hjemme» i egne hjem.

Det er en «merkelig» situasjon, folk smittes og mange dør.

Media er «proppfull» av informasjon, og vi «mates» konstant med nye regler, hygiene tiltak, og oppdaterte nyheter. Det er «mye» å ta inn, og det er stort sett en deprimerende tilstand. Det gjør noe med oss, denne «isolerte» ufrivillige «hjemme tilværelsen» Vi her i Norge, er vant til vår frihet, og så «sitter» vi plutselig her og der…

Det er ingen «ønske» situasjon for noen, vi har IKKE valg og vi MÅ følge instrukser og regler, samt holde oss, oppdaterte. Dette «ukjente» er skremmende for mange, nytt og forandrer oss alle. Familier som blir «tvunget» til «hjemme» tilværelse over lang tid, ubestemt tid, og mest sannsynlig kan det ta år! Tenk det Dere! Konsekvensene er ubegripelige, omfattende, sørgelige, og skadene er og vil bli STORE.

Det er viktig å komme seg ut, få frisk luft, gå turer,etc De som rammes hardest er de fattige, det er bare så trist og urettferdig! De «rike», sitter og klager over å ikke få dra på en av de mange ferie stedene sine! Det er bagateller.

Alvorlig er det at syke, deprimerte og eldre kan bli sykere, det er trist, så viktig å bry seg om de som spesielt er syke og alene.

Bagateller, reisevirksomheten er stoppet og folk får panikk for at de ikke får til fredstilt sine planlagte reisebehov. Det er ubetydelig, hyttene består, reise virksomhet er det minst viktige nå.

Kanskje er nettopp den store reise virksomheten, en av de største årsakene, til spredning av korona smitten!

Jeg tenker på familier med små barn, eldre, ensomme, deprimerte, mennesker på flukt og i fengsel, sykehus eller psykiatri, rus misbrukere og narkomane, etc

Konsekvensen av denne Pandemi «tid» kan bli katastrofale!

Det er nærmest «godt» vi ikke kjenner omfanget av «katastrofen» vi står i...

Jeg tror vi er mange som «undrer» oss , andre er redde, om flere vet ikke hva de skal tro eller tenke! Det som er litt «klaustrofobisk» er at vi har ikke annet valg enn å «følge» strømmen…

Jeg tenker på kjærligheten, i mellom menneskelige forhold.

Vi er alle forskjellige, noen mer private enn andre, og noen veldig kjærlige og nære fysisk og psykisk.

Så er det da sånn nå, i «smitte kilde tiden» vi skal ikke klemme eller kysse, eller være nære. Det kan bli vanskelig for mange!

Jeg kjenner på det selv, som er en fysisk nær person, det er så naturlig for meg å være kjærlig. Plutselig må jeg tenke meg om, hvordan jeg skal være, og hva jeg kan gjøre! Kan jeg klemme barna mine! Veldig «rart» og uvant» Balansegangen er «vag» fordi det blir så unaturlig, å ikke få «lov» til å være den jeg er! Vi må bare sette oss inn i «reglene» og gjøre det beste vi kan. Så ja, at det kan komme skilsmisser fremover, er gjerne forståelig når folk tvinges til å være så mye sammen!

Jeg er selv mor, sykepleier, som har meldt meg frivillig i arbeid for Røde Kors, og ute i felten ved behov i verden. Ønsker å bidra, og gjøre en jobb der det trenges, står på listen, og venter på å bli utkalt. Hjemme hos «oss», familien min er vi samlet nesten hele familien, tre voksne barn. Det går fint, her og nå, men selvsagt trenges samarbeid, og vilje til felles innsats, vi er jo regelrett «rundt» hverandre hele tiden, på den ene og den andre måten. Over tid, kan det bli intenst og mye, men det er trøst i å ha hverandre, det er trist og synd å tenke på de som sitter alene!

Jeg har vondt av de, og jeg tror det er mange…

Vi som er «sammen» er heldige som er samlet, yngste sønnen min kom hjem i dag, fra Bodø, førstegangs tjeneste, etter å ha sittet isolert i karantene alene i et klasserom i en uke. Datteren min er i karantene fra jobben, og den den eldste sønnen, er hjemme i karantene fra videregående og har «hjemme skole». Dette er «vår» hverdag, bare en familie av mange…

Det er ikke så «enkelt» å tenke at det kommer noe godt ut av denne «korona situasjonen» det er nok dessverre ikke så lett å tenke, som Jahn Teigen synger, Jeg er en Evig Optimist…..

Jeg tenker, la oss prøve å «bero» i «hjemmene» våre, tenke at vi har hverandre, og ta godt vare på det vi har. Ta en telefon, skriv en mail, vis omsorg og ikke glem» de der «ute» i samfunnet som ikke er «synlige» nå… En trøst, er at vi er «inne» og vi sulter ikke, det går bra, er et «motto» ungene mine har, som «virker» på ekte vis nå.

Takk for at vi er i «live» og tenk på «alle» ute og inne, send kjærlighet og omtanke gjennom tanke og handling for hverandre, det virker og det hjelper mange i nød. Alle kan vi bidra og gjøre noe for en bedre verden, det handler om å bry seg og ikke gi opp.

Jeg skrev denne artikkelen fordi jeg bryr meg, ha Tro, Håp og Kjærlighet for hverandre, i en verden som er i forandring til det bedre, det tror jeg på…

 ( Artikkelen kom på trykk i Vg-Helg)2020

Minneord....

Stavanger,februar, 2020

Jahn Teigen, minnene skal bestå…

Når vi «alle» tenker på Jahn Teigen vil vi «minnes» han som en Verdens stjerne. Jeg tror de aller fleste er enig med meg, i at han var den «store» og de «største».

For en fantastisk kultur person, for en flott mann, enestående, sprudlende og god og snill. Jahn vil prege neste generasjon, og neste etter det, det er vi mange som er sikre på. For meg betydde han enormt MYE. Jeg vokste opp med hans låter, han ble fire år yngre enn min egen far. Hjemme hos oss, spilte vi hans sanger, og jeg kunne de ut og inn…

Jeg husker min beste venninne som var så «fan» av Jahn Teigen at jeg måtte være med henne helt til Tønsberg, for å stå i timevis utfor huset der foreldrene hans bodde, i tilfelle Jahn skulle komme på besøk! Vi stod der en hel natt, og gjett om han kom ut, og vi fikk autograf, og han skriblet inn navnet sitt på gitaren til min venninne

 Jahn var «alles», slik kjennes det ...

Og best av alt jeg minnes, er hans godhet og varme, tror aldri jeg har hørt han si noe vondt om noen,eller være borti noen stygge skandaler, bare gode minner om en fantastisk person.

Da jeg vokste opp, var Anita og han mitt forbilde, henne, «melkereklamen» nydelig og naturlig,og han litt «sprø» galne, radarpar, så nydelige sammen.

Jahn Teigens mangfold, hans natur og genuine personlighet, skiller seg ut blant de aller fleste i kulturverdenen, ingen over, ved siden eller under… Tusen takk, Jahn for den støtte og tro, håp og kjærlighet du viste verden…

Til slutt vil jeg takke for at du har «reddet» mange med dine kloke ord, tekster,og sanger.

Jahns sanger har gitt meg inspirasjon til livet i en vanskelig periode i mitt eget liv, jeg spilte Adjø gjennom kjærlighets sorg, og bli bra igjen da jeg var syk, og optimist da jeg var nede.

Sangen «fri» gav meg fri, takk kjære Jahn Teigen, du vil alltid være med «oss»

( hei, vært så fint med et fint bilde av Anita og Jahn eller bare han, hvis jeg skulle få «minnet» mitt i avisen, tusen takk, det er fine ærlige og kjærlige ord)

Ps, Artikkelen kom på beste plass i avisen, tre dager etter begravelsen hans, det sa Journalist redaktøren, var veldig bra, og de leste den opp for alle studentene, på Web seminaret i studiet, 24 mars, 2020, ( det var jeg glad for)

Samlivsbrudd, sorg og tap....

   Stavanger, mars - 2020

Samlivsbrudd – sorg og tap…..

Å «miste» den man er glad i, partneren, som var beste venn og kjæreste…

Å skilles kan oppleves som død! Nesten verre, tror jeg det kan «kjennes» og føles…

Veldig, veldig vondt, jeg er "overbevist" om at det hjelper å snakke om det…

Jeg våknet en morgen, strakk hånden over på den andre siden, han var ikke der!

Jeg vet ikke, jeg visste aldri hvor han var, når du ikke var «hjemme» hos meg!

Mannen min og meg hadde det «sånn» i neste 12 år, ganske "sprøtt" egentlig!

Helt utrolig at vi «klarte» leve slik! Helt, ærlig, jeg klarte det ikke, veldig vondt..

Hvem vet, kanskje er det ikke så "uvanlig" i andre sine forhold, det er ingen enkel sak!

Jeg ble så vant til det, det gikk et «mønster» i det, og til slutt så trodde jeg det var «normalt» å ha det sånn, virket som han ville ha sin "frihet" på det viset...

Jeg forstod, selvsagt at et samliv ikke skulle være «av» og «på», som vi to hadde det!

 Helt ærlig og oppriktig sagt, så opplevde jeg Ekteskapet, samlivet med «mannen» min som om vi ikke var gift! Kan noen forstå det!

Jeg følte meg «fanget» i en nervøs «svære» som jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere, eller "komme" ut av! Det var så "umulig" å få snakket med han om det!

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle være, hva jeg kunne gjøre for å gjøre ham tilfreds og fornøyd med meg, Det var alltid et eller annet, som ikke passet han.

Noe feil jeg sa eller gjorde, det var alltid et eller annet, som "plaget" han....

Noen ganger, var det rett og slett ingenting, slik je gopplevde det!

Til slutt forstod jeg ikke hva jeg hadde sagt galt, eller hva jeg hadde gjort som ikke passet han! Jeg kunne gå, hundre ganger å "lete" etter feil, se ut vinduet etter bilen!

Det ble et «uvirkelig» samliv, det verste å si er, at det var på godt og vondt….

Jeg Elsket han, det tror jeg at jeg gjorde! Jeg var veldig glad i han, slik vi ble kjent!

Jeg følte omsorg og godhet, døgnet rundt, og jeg prøvde alt jeg kunne gjøre det beste jeg kunne for han og for ungene våre. Han var skilt, og hadde tre voksne barn, som så å si aldri kom på besøk til oss, det var sårt for oss begge, tror jeg!

Jeg følte meg avvist. Han kom fra et "ufullstendig" ekteskap, det var trist historie!

Mine barn kom, det var fint, og han var glad da merkelig nok. Det gledet og varmet mitt hjerte. Han kom godt overens med mine barn, og de med han, tror jeg!

Jeg følte, konstant dårlig samvittighet, jeg var alltid «skremt» og redd for et eller annet, jeg begynte å "miste" selvtilitten, litt og litt, og mer og mer, etter hvert...

som utfluktene, utferdstrangen, konfliktskyheten hans økte på....

Han kunne bli rasende sint, og fyke på dør, kaste seg i bilen og bare kjøre av gårde uten mål og mening. Jeg satt tilbake, nervøs og livredd for hva var det denne gang!

I de gode stunder, var vi «gode sammen» og jeg var lykkelig…

Jeg følte, meg "hjemme" sammen med han, da vi hadde det godt.....

Jeg trodde jo at vi skulle være sammen livet ut!

Det var "drivkraften" jeg investerte i de vanskelige årene...

Jeg hadde "tro" og "håp" og masse kjærlighet....

Vi hadde et stort, gammelt,og spennende hus sammen. Det var mye arbeid, men vi begge to var «handy» og kreative, vi gledet oss på hverandres arbeid.

Mange sa vi passet sammen, og vi kom lett i kontakt med folk, mannen min likte litt for godt å sitte ute, på restauranter og se på folk, vi pleide «tolke», prøve lese folk, og diskutere mellom oss, hvordan de vi så og observerte, hadde det! Det gikk litt «sport» i det for han, jeg kjedet meg etter hvert…

Det ble dessverre alt, for MYE drikke, i perioder nærmest hver dag, det ble et problem for oss begge. Jeg gråt inni meg, for jeg savnet og lengtet og «flyktet» fra usikkerheten og utryggheten i forholdet.

Jeg mistet meg selv, «underveis» på "veien" videre....

Jeg forstod at det ikke var «normalt» å drikke så mye vin, når vi begge brukte drikken som en slags flykt!

Han ment det var «kos», jeg opplevde det motsatt.

Jeg kjedet meg mer og mer, og til slutt så ble mønsteret i «hjemmet» vårt, at han forsvant. Han begynte å komme og gå, som det passet han.

Han ville bare ikke høre på meg, og jeg var heller ikke god til å "lytte" til han på den tiden, vi var i konflikt, i krig og kjærlighet....

Så inderlig jeg ville og "prøvde" utallige ganger, få til, å "snakke" åpent og ærlig oss to

Den "gode" samtalen, og høre etter hverandre.....

Det som var sårest og vanskeligst for meg, var dette med hvor han gikk!

Jeg visste aldri hvor han var, eller hvem han var med!

Jeg spurte forsiktig noen ganger, og han svarte...

Det skal du aldri få vite!

Da jeg spurte og han kom hjem, som om ingenting var hendt, fikk jeg ingen svar!

Det gjorde meg vondt, veldig vondt, jeg lengtet sånn etter å forstå, få svar!

Jeg kunne ikke gjette, for jeg visste, ingenting....

Hans "dobbeltliv" var totalt "ukjent" for meg....

Mange sa, jeg fortjente bedre! jeg valgte likevel, å vente på han....

mer, trofast enn han forstod! Han kom jo "hjem" igjen...

Hvis jeg ble sint, reagerte han med enda sterkere sinne, og det ble fysisk og psykisk utført vold mellom oss noen ganger, synd og sant, trist.

De vonde minnene er heldigvis, Historie....

Jeg tror det var sterke følelser med i bildet, vi elsket hverandre, men var «hjelpeløse» i å finne verktøy til å hjelpe hverandre, roe ned situasjonene som oppstod, og hente oss inn...

Jeg savnet så sårt å snakke, finne løsninger, ønsket mitt var å gå til samtale med en tredje person. Det bare avviste han, og hadde ingen tro på. Det gjorde han klart tidlig.

I 12 år, var vi «av og på» helt uvirkelig, men kanskje ikke uvanlig, for vi var jo så gode sammen og glade i hverandre og....

Jeg tror han Elsket meg, og så opp til meg, på et vis, tror jeg, vet ikke…

I hvert fall, ble jeg mer og mer usikker på meg selv! og mer og mer redd....

Jeg var så redd han i mange år,  for jeg visste aldri hva han drev på med, der "ute"....

Så kom brudd, på brudd, sikkert 50 elektroniske separasjoner, innsendt fra han, det ble en vane, en skikkelig "uvane" og så "lett" og dumdristig!

Det hendte vi kunne gå en tur, ned til byen, og så måtte jeg spørre han, om vi var gifte eller separerte!

Jeg visste til slutt ikke om jeg var gift eller skulle skilles, ganske forvirrende tilværelse å leve i over tid....

En ganske så merkelig tilstand, å være i, gå å legge seg, vente på mannen min, ligge sammen og si godnatt...

For så å våkne, og lure på, er vi «sammen» eller skal vi skilles!

Det var faktisk talt sånn det var, ( komisk for noen) ramme alvor for meg.....

Jeg ble deprimert og fikk angst av denne "uutholdelige" livs situasjonen, hvor jeg aldri visste hva! som kom, eller hvor han "holdt" hus....

Alle forsvinningene ble lengre og lengre, det kunne gå dager, uker, før han dukket opp. Noen ganger, hadde han visst vært "ute" på reiser, alene sa han, eller med noen slags folk!

Jeg visste ingenting, hvor han var!  jeg vet fremdeles ikke hva han drev på med!

I alle disse årene, jeg ventet og ventet, trofast "hjemme" på "mannen" min...

Det var et "hemmelighets" skremmeri rundt det, sjuling, løgner og rare greier!

gjett om jeg ble skremt! Mange stilte spørsmål, rundt hans oppførsel, og væremåte!

Han gav meg en utrygghet, jeg aldri har kjent maken til i hele mitt liv!

Jeg ble tristere, og mer nedfor, og jeg ble mer og mer redd, for mennesker og livet.

Jeg ble psykisk syk av hans "spill" med helsen min...

Jeg begynte å «flørte» med døden!

Jeg tenkte, jeg orker ikke dette mer, og jeg sa fra, men ingen respons....

Jeg skrev, og jeg gråt, jeg var rasende sint, vi sloss, og jeg mistet meg selv og grensene mine....

Jeg kom i "uføre", jeg mistet vekt, var ikke til å "kjenne" igjen, min bror sa,dette er ikke deg , søss...

Jeg stakk og av, i blant eller kom opp i feil folk!

Det var IKKE bra for meg, jeg følte meg så "liten" og ubetydelig for han...

Jeg ble utnyttet, og misbrukt, så til de grader....

Jeg "mistet" det mest "dyrebare" jeg hadde,

Verdighet!

Jeg "forsvant" for meg selv, og for han og for de som var glad i meg....

Jeg var så redd for å være alene om nettene i huset, jeg var mørkredd, og det skremte meg at han hadde nøkler og plutselig kunne låse seg inn.

Det ble en konstant frykt som la seg i huset, og skremte meg....

Jeg ble reddere og reddere, og da jeg betrodde han hvor livredd jeg var!

Avviste han meg mer og mer, lo av meg, og sa jeg måtte lære meg å være alene..

Jeg ble så nervøs, jeg skalv og jeg gråt, og sank dypere og dypere inn i mørket, som kunne endt med en alvorlig og tragisk slutt.

Det var ingen spøk! Det var ramme Alvor....

Jeg vurderte og prøvde, «planlegge» min egen død....

Det er ikke enkelt, for jeg har tenkt tanken, mer enn en gang, og jeg forsøkte en gang!

Som sykepleier, og frivillig hjelpearbeider, har jeg en del innsikt og kunnskap om selvmord, sorg og tap. Jeg kan en del om tema, selvmord...

Og døden ble nærmest en slags følelse av «lettelse» jeg kjente på!

Det paradoksale var at jeg jobbet med tematikken, og var en hjelper for andre, det var tøft. Jeg har erfaring, fra Psykiatri og sykehus, jeg er kunnskapsrik...

Jeg satt på telefon sentral, og snakket med folk rundt om i landet, som ville dø....

Samtidig, ville jeg selv bort fra livet....

Så gikk det seg sånn, at han flyttet ut, og jeg ble alene i det store, gamle huset.

Det var tøffe tider, det ble ikke bedre....

Til slutt sa det "stopp", Jeg måtte ,"gi opp kampen"....

Nå vet jeg ikke hvor den videre vei, vil "føre" meg hen.....

Jeg er "rikere" på erfaring, og godt i bevaring har jeg minnene....

Det var gode tider, og oppi alt det "sørgelige" og vonde...

Vi "prøvde" begge få det til!

Som alle vet, går ikke noen forhold på "skinner", det vet han og meg...

Begge har vi hatt litt erfaring, og jeg har lært!

Å passe på meg selv! Jeg er "alene" nå, og det "kjennes" riktig....

Takk...

           Takk for det vi klarer "komme" gjennom, 

                     I live...

                       Det "står" respekt av det!

Ingen "venninnetype".....

Stavanger, mars, 26.03.2020 (artikkel til KK)

Jeg er ingen «venninnetype», noe galt i det!

Er det unormalt, å ikke være en «typisk» venninne…

Helt ærlig, så savner jeg ikke den såkalte, venninne «praten», er det «rart» …

Jeg tenker, at jeg føler meg ufri som venninne, det forplikter, og jeg føler at jeg «forsvinner og "mister" meg selv et sted på veien....

Det hender jeg tenker; savner jeg en venninne, en god lytter, som jeg kan dele og snakke med!

Er det "noe" galt med meg!

Jeg har savnet og tenkt mye på det siste årene, da jeg har vært mye alene ,og lengtet etter «noe» mer!

Jeg følte meg gjerne, annerledes, ikke upopulær, men mer ikke som de andre, alle har liksom venninner, og venner, og jeg var mer en «kammerat» venninne….

Jeg har alltid kommet best over ens med menn, det har vært sånn for meg hele livet

 Da jeg var liten, hadde jeg mange venninner og mange gutte venner, jeg stolte alltid mer på guttene enn jentene...

Vet ikke hvorfor!

Jo, jeg tror jeg følte de kunne holde på en «hemmelighet» mer enn jentene!

Opp til voksen alder, hadde jeg det sånn, følte meg tryggere sammen med guttene.

Jeg ser selvsagt, gleden, og sorgen, vinn og tap – situasjon…

Jeg forstår at jeg er litt «annerledes» som føler som jeg gjør!

Det er på en måte, en god "annerledeshet"...

Det kan skape stor avstand, mellom meg og andre kvinner, de kan oppleve meg avvisende, kanskje dominerende, som tror jeg er bedre!

De som kjenner meg vet at jeg ikke tror jeg er «noe» som det heter så fint!

Janteloven, du skal ikke tro du er bedre enn andre…

Nei, tvert i mot, jeg tenker så absolutt ikke slik, jeg tenker rett og slett, at jeg skiller meg ut i mengden, med å «kjenne» og føle meg litt annerledes, og det er jeg faktisk talt stolt av.

Vi har «alle» våre historier, du har din, og jeg har min, likevel er vi forbundet i verden i en slags enhet eller kall det gjerne, helhet….

Jeg har min ballast, på godt og vondt, en del smertefulle minner, som har preget mitt liv! Så har du og dere andre, egen bagasje, ulike erfaringer og minner…

Så hva var konteksten, hensikten med å skrive om temaet, venninne/venninner….

Jeg kan ha hatt dårlig erfaring, med å stole på kvinner!

Det stemmer det, jeg har opplevd mye motgang, og blitt dypt såret av samme kjønn, kvinnene som har vært innom i livet mitt.

De har vært mange, veldig mange, da jeg var liten og i oppveksten var jeg omringet av venninner, jeg var populær og alle ville være sammen med meg.

Jeg var ikke flink til å sette egne grenser, så jeg tok i mot, og prøvde gjøre de aller fleste tilfreds. Det var ingen enkel oppgave, det krevde mye energi og tid. Jeg gav og stilte opp, jeg sa aldri nei, tenkte ikke over mine egne behov, jeg ble lært opp til å være en «server» som satte andre foran meg selv.

Jeg tenkte på mine foreldres lykke, jeg tenkte på besteforeldre, og søsken, og alle vennene mine….

Stor «byrde» for liten jente å bære på sine unge skuldre, dagen lang….

Nå er det engang sånn, jenter er jenter og gutter og gutter, er det sånn!

Så enkelt er det nok ikke!

Forskjeller er det uansett, og jeg oppdaget tidlig at jeg stolte instinktivt mye mer på gutter enn på jenter.

Etter som jeg ble eldre, ble det naturlig for meg å «henge» med gutte «venninnene» mine…

Der følte jeg meg trygg,og glad, og «hjemme»…

Så kom den dag, når tiden er inne for kjærester…

Det ble litt mer komplisert, og problematisk etter hvert som årene gikk...

Da ble tonene mellom oss jenter og gutter, annerledes…

Vi begynte å leke med «kjærligheten»…

Guttene likte sine jenter, og omvendt jentene sine gutter, det ble konkurranse, og «kamper»…

Jeg var kanskje naiv, den gangen, fordi jeg trodde gutte vennene mine fremdeles var mine «venninner», slik jeg definerte vennskap!

Her tok jeg grundig feil! Guttevennene skiftet rolle, og begynte «flørte» med meg, prøve seg og tonen forandret seg, det ble mer intimt, fysisk og psykisk...

Jeg forstod ikke helt dette, og visste ikke hvordan eller hvor jeg skulle «plassere» det!

En lang historie, kort fortalt, jeg brant meg gang på gang, og mistet mange gode, nære guttevenner.

Og jentene, de forsvant de og, med sine kjærester, en etter en, og til slutt en dag, i voksen alder, stod jeg der, helt alene….

Hva galt, har jeg gjort!

Det er tanken som tidligere streifet meg, og ble til min virkelighet, at jeg faktisk talt opplevde ganske plutselig å stå alene, uten en eneste jente venninne…

Det er ingen «spøk» i voksen alder, og når jeg i tillegg kommer i skilsmisse med mannen min, da stod jeg der, som jeg gjør nå!

Ikke så høy i hatten da den lille populære gutte venninnen…

Sånn ble det, og her er jeg!

Alene…

Jeg har vært ensom, og jeg er ensom, men jeg kan ikke si jeg savner en venninne….

Jeg har student venner, og jeg har bekjente som er kvinner, og kollegaer...

Det er mer definert, og ikke så intenst og intimt, som gutte vennene ble....

Jeg har meg selv, jeg har penn og papir, jeg har snille barn som elsker meg, og jeg er glad, og noen ganger trist!

Jeg ser lyst på livet, og jeg er frisk, en ny dag står for døren, i en verden som har gått inn i en «tilstand» av frykt, og usikkerhet.

Den lille jenta, er blitt voksen….

Anne Lise

Lassa, 04 august 2020

Her er min beste venninne, siste 30 år, jeg savner henne, og steller graven ❤

Kjære Anne Lise, du skilte deg ut, du var ærligere enn de aller fleste, derfor fant du og meg tonen, fordi jeg er også den som sier alt rett ut fra hjerte og sjel, og jeg mener det jeg sier, uansett, hva det gjelderr eller går i, det har sin pris det, du tålte det, jeg tålte det ikke så godt som deg, du var mitt forbilde, standhaftig, og ved dine ord ❤

Savner deg, og bevarer deg i mitt hjerte ❤

Klem ned der, du er på kirkegården, jeg ville så gjerne du skulle fulgt mitt råd, du og meg, det er ikke opp til himmelene vi skal, du lever i manges hjerter ❤

Klem Inger, din venn

Soria Moria...

Soria Moria- leiren i Hellas… Hvordan er det mulig! Velge ut 50 menneskeliv som skal få komme til Norge for å få hjelp! Jeg kan ikke være den eneste som «undrer» meg, og stiller oppriktig spørsmål til de som sitter og «velger» antall heldige som skal få æren av å komme gjennom «nåløyet» til verdens rikeste land! Jeg tenker, det er en skam. Hvor er medfølelse, verdighet, forståelse, respekt, etc… Det er en kjempealvorlig krise, Europa står i, og det gjelder oss alle, på ulike vis. Det er ingen unnskyldning med pandemien, etc annet, det som teller nå, er å se og handle. Ta rette beslutninger, det er rett og slett flaut, og skammelig, å tilby 50 «usle» plasser. Tenk, på helheten, det angår minst 15 000, og det gjelder alle som en! Er ikke denne utvelgelsen en form for diskriminering, tatt i betraktning at det er viktig og nødvendig å hjelpe først og fremst syke og barn, likevel tenker jeg det gjelder egentlig alle. Hvem skal velges velges ut, hvordan foregår utvelgelsen,og den korrekt! For en nedverdigelse for de som blir igjen, jeg ble ikke valgt jeg liksom, hvorfor tenker de gjerne, var jeg ikke heldig, var det noe feil, som ble gjort, hva galt har jeg gjort, som ikke fortjente min plass! Familien blir splittet, separerte for årevis og kanskje for alltid, mange dør, før de får sagt farvel. Hvordan er det mulig å føre et system, stakkars hjelpearbeidere, hva må vel de føle og oppleve, for en sorg og smerte, å være tilstede midt oppi. Jeg har selv jobbet som fivillig hjelpearbeider i Verdens fattigste land, Sierra Leone og Guinea, og jeg vært i den samme posisjon under borgerkrigens slutt i begynnelsen av året 2000. Hele landet, Freetown var bombet, infrastrukturen var helt nede. Vi prøvde hjelpe nødstilte barn, det er ingen enkel sak å hjelpe så mange på en gang, vi føler vi kommer til kort, likevel er det godt å bidra og se at vi kan hjelpe noen. Det er tanken i Hellas og, jeg forstår det, men det MÅ være mulig, vi har midler, økonomi, plass, bygder som trenger rekruttering av folk, vi kan og vi må ville. Listhaug sier nei, jeg forstår det bare ikke, og sikkert mange med meg er enige! Her er det Empati, sympati, medmenneskelighet, kjærlighet, omsorg, respekt, og stort pågangsmot, tenk enkelt, «alle kan vi hjelpe noen»… Jeg håper mange som meg, blir berørte av katastrofen i Hellas, og bryr seg om å hjelpe Soria Moria leiren, til å finne nye hjem , og få den hjelpen de fortjener og trenger så sårt nå… Det er jeg overbevist vi kan bidra med, i mye større grad, for den verdighet de alle fortjener.

Del denne siden