Tanker fra Journalist "studenten"....

                 På denne "siden" Dere...

Vi jeg "dele" med Dere, min tanker og følelser og ikke minst, opplevelser ...

Fra "min" hverdag, som Journalist Student, på Oslo Journalist høgskole.

Tenk, jeg kom inn! For en glede, for en overraskelse og for en "seier"...

Jeg er stolt, ydmyk og engasjert, jeg har flere artikler på trykk bare siste tiden!

Og i dag, på Web seminar, på nett, med oss alle " studentene rundt omkring i Norge..

Åpnet forelesningen, redaktøren med mine to siste Artikler jeg har hatt i Stavanger Aftenblad, en om Jahn Teigen ( se under artikler) på front siden min, på bloggen.

Den andre, artikkelen de illustrerte under seminaret i kveld, var denne;

Hjemme i karantene på grunn av Korona smitten.... ( se artikkel siden )

Jeg ble så glad, kunne nesten ikke tro det var sant!

Jeg er på "rette" hylle, på rett plass, til rett tid...

Det fikk, jeg bekreftelse på i dag...

Så glad og inspirert, og så i "denne" Korona tiden...

Jeg har så mange ideer, så mange tema jeg vil og skal skrive om, 

formidle, og dele med Dere, publisere og gi ut....

Jeg planlegger portrett intervjuv, reportasjer, reiseblogg, treningsblogg, etc...

det gleder jeg meg til...

Jeg gikk tur i går kveld,og fikk en ide!

To nye artikler, har jeg på plass,  i "tenkeboksen"....

Så, ja, dette er spennende tider, jeg har så mange tanker, og ideer, planer og drømmer

Jeg fortalte i kurs gruppen i dag, vi har på facebook, en "lukket" gruppe for "oss" ,

Journalist studenter på Oslo Journalist skole...

Jeg har lyst til å vurdere på sikt!

Å reise ut som free lance Journalist, i "krigs" soner, i felten, i kanskje, Afrika!

En kjent fotograf har meldt sin interesse, og spurt oss om noen kan være interessert!

Tenk det, jeg som har vært og bodd i Verdens fattigste land, jeg har kontakter og jeg har preferanser, og mulige steder vi kan bo trygt ute i felt områdene...

Det ønsker jeg ta med meg, og "bruke" konstruktivt i Journalistikken. 

Spennende tanker og "drømmer" som faktisk talt kan bli "virkelighet"...

Jeg kjenner med hele meg, at jeg er på "rett" plass i livet mitt i dette...

Jeg "brenner" for å formidle, og dele, og glede....

Hilsen Inger

Det var det jeg skulle gjøre....

         Jeg skulle bli forfatter...

Jeg visste det, allerede som liten pike, på Kampen...

Vennene mine sa alltid, mine beste venninner, Siri og Hilde, de sa begge....

Inger, skal skal skrive bøker, samme sa "frøken"  Tysland på Kampen skole.

Søndags skole lærerinnen min, på Misjons skolen sa, Inger skal skrive...

Jeg drømte om å reise "ut"  og "hjelpe" de fattige i Afrika...

Jeg hadde venninner som var Misjonsbarn, i klassen, foreldrene var Misjonærer.

Det var ikke mine, langt i fra😘 men de "støttet" meg og kjøpte Dagbøker til meg!

Jeg vokste opp, og lekte daglig på Misjons markene med vennene mine der.

Jeg visste det, og jeg fortalte farfar, jeg skal dra til Afrika...

Farfar, støttet meg, men han var redd for å fly, så han sa jeg måtte vente til jeg ble "stor" og kunne reise alene, for foreldrene mine var ikke akuratt "misjonsfolk", så lite trolig ville de ta meg med til Afrika. Jeg beholdt alltid, Håpet, og nå er jeg "her"...

Farfar hadde en søster, tante Gina, som hadde STOR TRO på meg, den lille jenta!

Tante Gina, bodde i nabo huset til farfar, og hver eneste søndag tok hun meg med til Guds tjeneste, i Kampen Kirke, hvor jeg er døpt. Jeg elsket salmene, og "tante" Gina, sang av full hals, så mykt og vakkert. Jeg fikk min første sang bok og bibel, av henne.

Så, ja, helt klart! Jeg visste tidlig, at jeg skulle "dra" ut i verden, på "ferden" ....

Farfar og hans søster, var ivrige "pådrivere" på min "vei" til det Afrikanske kontinent.

Jeg bevarte min "kristne barnetro" i hjertet mitt, ba plikt oppfyllende Aftenbønnen,

hver eneste kveld, helt opp til i dag, og videre vil jeg be og takke for Alt....

Jeg kom til Afrika, drømmen gikk i oppfyllelse.....

Jeg ble "hjelpearbeider" og jobbet "frivillig", det gjør jeg fremdeles, i Røde Kors.

Nå er jeg på god vei, til å realisere barndoms "drømmen", bli Journalist...

Ja, det var "det" jeg skulle "gjøre" med livet mitt videre....

Så glad for det, og Godnatt ❤  fra Inger

Jeg kom til en Verden.....

                    Ja, tenk det!

Jeg, kom ned til den "tredje" verden, til Verdens aller fattigste land,

Sierra Leone, og Guinea, til Freetowv og Connacry....

Jeg kom til de fattigste av de fattigste...

For en "uvirkelig" virkelig verden, jeg kom alene ned til....

Om, Dere bare visste, om jeg bare var bedre "forberedt"....

Det var jeg ikke, hvem kan være forberedt psykisk/fysisk til den verden, som møtte meg der nede! Ingen kan forutsi, hva det i virkeligheten vil si, å stå i det!

Den verden, som ventet meg der, kan ikke beskrives med ord...

Når jeg går "tom" for ord, da er det "noe" med det!

Jeg gråt, og jeg gråt og jeg gråt, det var ikke "tårene" mine de "trengte"...

Tårene "gjemte" jeg til kvelden kom, og jeg kunne "hvile" hodet på puten min...

Så en dag, sa en stemme, til en fremmed dame jeg møtte på gata,

hun vendte seg mot meg midt oppi bakken, da jeg var på vei til barnehjemmet.

You, white woman! Stop, crying, "send" your tears "up" to God....

We cried long time ago, give your sadness to God...

He will help you, to carry the burden further on, Jeg forstod ikke der og da, hva hun mente, før etter en "stund", da skjønte jeg de hadde "grått" sine tårer, a time ago...

Jeg klemte henne, satte meg ned, og "lyttet" til "historien" hennes familie "bar"...

Jeg lærte å gråte annerledes, inni meg for,  barnet hun bar, og for Afrika....

Hennes ord, satte dype "fotspor" i sinnet mitt, Hun fortalte meg, 

de hadde "grått" sine modige tårer, "long time ago", and "left" the burden over to God..

Jeg husker, jeg tenkte da jeg første gang kom ned!

Så rart, ingen som gråter, bare meg, utvidet "horisonten" etterhvert....

Så kom jeg til å høre, den ene på den andre historien, gjennom jobben min som "frivillig hjelpearbeider", skribent, og viktigst og best av alt,

Med menneske, Det var hva jeg sa til meg selv, de "trengte" meg som der nede...

We are "one" , We are "together", Jeg følte meg fra første stund, som en av "alle"...

Jeg hørte, "hjemme" og, jeg "hørte" til...

Afrika ble mitt "hjem", jeg følte en "tilhørighet" fra første "stund"...

Syv, "oppdrag" hadde jeg i løpet av 7 år, og jeg bodde et halvt år i en liten landsby, ute på Lakka, i utkanten av Freetown, Sierra Leone med mine to minste barn, på to og fire år, det var litt av en tid og opplevelse.....

Det er stunder, der jeg tenker ! Kan den verden jeg har sett og opplevd! 

Være Virkeligheten....

Det "smerter" å svare ja på det...

Blood Diamond....

                     Jeg vil anbefale Dere å se filmen, Blood Diamond med Leonardo Dicaprio,

den står til sin "pris" og er så virkelighets gjenkjennelig som en film kan lages.

Da jeg så filmen, måtte jeg stålsette meg, og gå "runder" med meg selv...

Ville jeg "klare"  å "se" den, tåle påkjenningen, "kjenne" på minnene....

Det var som jeg trodde, en kjempe belastning, å igjen bli minnet på...

Den "uvirkelige" Virkelighet, jeg kom ned til å kjenne på....

Jeg visste der og da, jeg aldri ville bli den "samme" igjen! 

Da, jeg første kvelden, gikk fra barnehjemmet, Dennis fulgte meg til rommet mitt,

I Freetown, fem minutt fra Christian Faith Rescue Orphanage, ( barnehjemmet)

Den turen, husker jeg som om det skulle være i dag!

Han holdt min hånd, så fast, mens vi "ruslet" oppover, stien til "gjestehuset"...

Han slapp ikke blikket, før jeg var "trygg" inne på rommet mitt...

Da kom tårene, jeg gråt hele natten...

Av Alt det grusomme, vonde, smertelige, virkelige sannhet...

Den "verden" jeg kom til å "kjenne", kan ikke beskrives med ord....

Den må sees, kjennes, oppleves, og erfares...

På kropp og sjel...

Mens tårene rant, åpnet jeg dagboken min, og skrev, blendet av tårene mine....

Jeg har vært vitne til, sett og opplevd, tusenvis amputerte, barne soldater, massegraver, voldtekter, barn som har sett sine egne foreldre bli levende begravde...

Huff, jeg kjenner mens jeg skriver her, det gjør smertelig vondt inni meg, 

jeg kjenner  sorgen og smerten i hjertet mitt...

Jeg savner, alle jeg ble kjent med, og prøvde hjelpe på mitt "lille" vis...

Jeg tror, fra den dag jeg "møtte" Afrika, barna "mine" der, vennene mine..

Det er ikke gått en dag, uten at mine tanker er gått dit ned, til....

                    ❤    Afrika.....  

Kjærlig Hilsen Inger...

Det kommer en dag i morgen....

                Så godt å legge seg, hvile hodet på puten...

        Hva vil morgendagen bringe inn i våre manges liv....

                 Det er et godt spørsmål!  

Lys i "tunellen"....

             Lassa, 26.03.2020

Det er alltid et lys i tunellen, om enn det skimtes så lite....

Lyset er "der", om det ikke synest nær...

Så vit det,

"kjære", det er der, nærere enn du tror!

Nå er "situasjonen" til de aller fleste,  uviss og begrenset...

For en tilstand, for en "uvirkelig" tilværelse vi "står" i....

De fleste av oss, maktesløse og "isolerte"....

Jeg tør ikke tenke på hvor mange som lider under denne,

uvirkelige, virkelige situasjonen de er i...

Det er vondt, og det er vanskelig...

Var det uventet!

Jeg vet ikke....

Vi er jo stort sett, heldige her "hjemme" i Norges land, rike, trygge  "oss"...

Nå er det ikke "sånn" lenger, grensene flytter seg...

Vi lever i et flerkulturellt felleskap, og vi er mange!

Nå, "sitter" vi altså "her"....

Noen er "nære og kjære"...

Andre sitter "alene"...

Gud, de tenker jeg på!

Å sitte alene på et rom, en hybel, innesperret i sin egen bolig...

Holdt på å si "hytte"....

Ensomt og helt alene, huff de føler jeg sterkt for å "muntre" opp, eller hjelpe!

Det er jammen ikke lett, og for mange ganske"hett"....

Jeg sier det igjen, jeg gir ikke opp, å si det....

Det kommer bedre tider.

Det vil ta tid!

Ha dine rutiner, prøv å finne ro og fred i situasjonen...

Tenk positivt...

Det går bra til slutt...

Det er jeg ganske sikker på.

Del denne siden