Jeg forteller Historien min.....

Jeg heter Inger og er født og oppvokst i Stavanger.

Jeg vokste opp på Kampen, Misjonsveien, i et hus rett overfor Misjonskolen.

På Misjonsmarkene lekte jeg som liten jente, og var alltid fasinert over studentene som skulle bli misjonærer og reise "ut" i tjeneste til Verdens fattigste land, i Afrika.

Tidlig ble jeg opptatt av det å kunne hjelpe andre, bidra og reise ut i verden.

Jeg ser i dag at oppveksten her på Kampen, har preget mitt Liv mer enn jeg har vært KLAR over tidligere.

Det er som en rød tråd formet veien, slik den ble til fra jeg var liten jente og opp til her jeg er, og står i dag, som voksen "jente" tidlig i femtiårene....

I huset jeg vokste opp, bodde mor og far, og min lillebror, og farmor og farfar. Vi bodde nede i første etasje, og farmor og farfar "oppe" i andre etasje.

Jeg var den lille jenta med det kritthvite lyse håret og de blå øynene, som alltid smilte og var farfar og farmors kjæreste skatt. I "stuen" hos farmor og farfar, fant jeg "hjemmet" mitt, her var jeg lykkelig og der var jeg trygg.

De var mitt holdepunkt,

farmor og farfar.

De var min,

 KJÆRLIGHET....

            ❤

De aller beste minnene jeg har fra min oppvekst på Kampen, var å ligge mellom farmor og farfar på soverommet i andre etasje, og sove trygt og godt om natten.

Det var den største gleden i livet mitt, vi lå og snakket, klemte hverandre, og det var oss tre, ubeskrivelig fint og godt.

Likevel skulle denne lille jenta, bli et forskremt barn....

Livet skulle ha så mange ulike fasetter, fra å være aktiv i idrett, flink på skolen, populær blandt vennene mine, så skulle jeg ved siden av alt dette "vellykkede" ha med meg, den byrden som angst og redsel er, skumle ord....

Jeg visste det nok ikke da, dengang hva det var !

Jeg var en positiv, og alltid smilende jente, lett og lys til sinns...

Farmor døde plutselig da jeg bare var 14 år, for et tap, for en sorg....

Hennes død, Ingebjørg er hva jeg husker tilbake som det mest smertefulle minnet i barndommen.

Nå ble det meg som tok meg av farfaren min, det ble min oppgave,hver dag var jeg hos farfar, handlet, stelte for han og passet på at han hadde det bra.

Jeg var veldig glad i familien min, far og meg hadde et nært forhold, jeg så opp til han, flotte, pene, og sterke faren min...

Det skulle vise seg å ikke bli et så nært far og datter forhold videre i livet mitt..

Mor var nydelig, slank, og veldig grei dame, men hun var nok ganske nervøs.

Mor og meg sitt forhold var, jeg vet ikke, anspent, mor hadde mye angst.

Foreldrene mine skilte seg, sørgelig historie.

Jeg ble syk av skilmissen til far og mor.

Jeg hadde akuratt begynt på Sykepleier høgskolen, i Stavanger, det var interessant, men jeg ble syk, med spiseforstyrrelser.

Ingen viste om det dengang, jeg skjulte det, visste ikke selv hva som var galt, men følte kraftig angst, for å ikke klare studiene, det var et STORT og vondt press.

Jeg ble sykepleier, det var tre harde år, sorg, svette og tårer, og masse eksamens nerver.

Spiseforstyrrelsen var "med" underveis på "lasset" gjennom hele studietiden,

far og mor ble skilt, og jeg prøvde holde "hodet over vann" , og komme meg gjennom sykepleierutdannelsen, det var tøft, eksamener, og praksisjobb i Sykehus og Psykiatri, mens jeg selv var syk, og ingen visste om det!

Hjertet mitt rant over av sorg, overfor den sørgelige og veldig vonde skilsmissen mellom mine foreldre, ansvaret for farfar, brudd med kjæresten min, og spisevanskene oppi dette andre...

Mye for "mye" på en gang for denne snille og pliktoppfyllende "jenta".....

Jeg hadde det så vondt, med foreldrene mine, som ikke kunne omgås eller snakke sammen, mor ville bare dø, og far levde livet som om alt var helt ok, min bror og meg drev fra hverandre, og farfar ble stresset og syk, og jeg skulle liksom starte livet mitt, nyutdannet, og få meg jobb..

Det var tunge tak, og en alt for stor byrde å bære på mine såre skuldre, i den tiden!

Jeg følte meg dradd mellom mine foreldre`s undergang, deres problemer ble mine,det bare ble sånn, de voksne foreldrene visste ikke bedre, de så ikke at jeg ble syk. Jeg fikk min første alvorlige depresjon, jeg husker jeg tenkte jeg vil bort fra alt,

ja, jeg tror jeg ville dø...

Jeg var langt nede.

I 1990 nyutdannet sykepleier, ulykkelig, sårbar og syk, sendte en lege meg til et sted, som het Wolla Gård, det var et koslig og gammelt rekonvalensenthjem som det het på den tiden.

Her kom jeg, til snø og kald vinter, her fant jeg hjerterom...

Å komme til Wolla for først gang, var som å komme "hjem" 

Til "himmelen" om den finnes....

Wolla lå så vakkert til, det var en drøm, aldeles nydelig, var det da jeg kom opp den snødekkede veien opp til "hjemmet", der ble jeg som "pasient" boende i 2-3 måneder. Der fikk jeg troen på livet igjen, gikk turen, spiste sundt, trente, svømte, gikk turer på ski og skog og mark, møtte vennlige folk,og fikk gode venner. Her fikk jeg den ro og hvile jeg hadde manglet hjemmefra.

Og på Wolla fant jeg Kjærligheten, ekte vennskap og troverdighet.

Jeg traff far til barna mine, snilleste, klokeste og beste og kjæreste venn. Her lærte jeg meg å stole på mennesker igjen, jeg hadde nok mistet litt av troen på veien....

Jeg følte en " indre fred"  jeg aldri før hadde kjent inni meg, en ro og en trygghet på at jeg var omringet av godhet og omsorg.

Det hadde jeg manglet i oppveksten min, til tross for "hjemmet" hos farfar og farmor. Å reise fra farfar, å la han være igjen i Stavanger uten meg der, det var som å rive ut noe av hjertet mitt. Jeg følte sorg og savn, men vissheten om at jeg IKKE kunne dra hjem igjen til "kaoset" i Stavanger, med foreldrene mine, deres levestil, og problemer, det var hjerteskjærende.

Jeg har aldri følt meg så sikker på noe i hele mitt, Inger, du må flytte fra hjembyen din, og bosette deg i Oslo sammen med kjæresten min, han som var eier og drev Behandlings senteret jeg var på, stedet jeg følte meg trygg, der jeg hadde fått veiledning, støtte, og hjelp til å finne meg selv igjen, troen på livet, og en ny retning lå foran meg i dette utrolig fine jeg var så heldig å komme til ganske så tilfeldig.

Et nytt kapittel stod for døren, og farfar var "med" meg hver eneste dag ringte han, og støttet meg for valget jeg hadde gjort, og det lettet samvittigheten min litt, men ikke nok til dårlig samvittighet ble en følgesvei videre på veien...

Ja, mange som meg sliter med samvittigheten, noen mer og noen mindre.

Jeg, derimot slet nok mer enn de fleste, som jeg fortsatt desverre gjør i dag.

Jeg kjenner på samvittighet, hele tiden tror jeg, hva jeg har gjort feil,og hva jeg kunne gjort bedre!

Det er "noe" som bare er der, som definerer hvem jeg er som menneske.

Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg skulle påføres, eller påføre meg selv denne byrden, det at jeg alltid går rundt og kjenner på "en vond klump" beskriver mange den vonde magefølelsen med.

Jeg føler det "vonde" sitter dypere, det gjør faktisk smertfylt vondt inni meg, i sjelen tror jeg, og i hjertet.

Noen ganger stikker det i hjertet og i hodet, hvis det er relatert til psykisk stress. Jeg er ikke den som opplever ANGSTEN som så akutt panikk angst, men det hender jeg må rømme fra situasjoner.

Å gå rundt å være konstant redd er ingen enkel tilstand !

Det "gjør" "noe" med et "stakkars" barn og menneske...

Det er vondt.

Livet blir så skjørt, jeg er en person som egentlig er glad tror jeg, blir lett rørt, har et skjørt sinn, følsom og kanskje det verste av alt, Jeg er sensitiv, sikkert høysensitiv !

Ja, det er ingen spøk å takle livet da!

Og, helt ærlig dere, som vil lese bloggen min og kanskje følge meg videre på veien..

 Jeg håper i dypet av mitt hjerte at jeg kan "så" noen "frø" som kan hjelpe Deg videre på veien din....

Det er et stort "kaos" vi alle er en del av i dette gode, rare, underfundige livet, som også kan gjøre oss så redde og vondt....

Jeg ønsker på ingen måte at min kunnskap, innsikt, visdom, skal være eller virke trist, jeg ønsker det helt motsatt, at mine ord, min ekte omsorg skal gi deg glede, og best og mest av ALT,

gi DEG,

HÅP

Det handler om Deg og meg, og det handler om livene våre, sammen og hver for oss. Hva menes med å ha Håp ?

Da tenker jeg på mening, å finne dette "noe" å brenne for, fylle hodet med gode tanker, det er ikke alltid så enkelt å tenke positivt, for dumme ting skjer!

Jeg tenker på innhold, hva betyr noe og hva betyr ikke noe!

Jeg tenker på, Tro, Håp og kjærlighet....

De tre vakre ord gir mening for meg til livet mitt,

og har betydd og betyr ALT,

om jeg kan si det så enkelt og vakkert.

Det er meningsfulle og gode tema, å ha TRO på noe, noen, seg selv eller annet....

betyr så ufattelig MYE for meg og jeg HÅPER for Deg....

Tro skaper Håp, og Kjærlighet er for meg Tro og Håp.

 KJÆRLIGHET       ❤

Finnes det vakrere ord på jord ?                            

Vet Du, dere, det tror jeg ikke...

Kjærlighet kommer i så mange former,

for meg betyr begrepet, varme, godhet, ærlighet, kjærligheten.....

Kjærlighet er Ærlighet for meg,

men det er ikke alltid det stemmer med "virkeligheten"

Det fineste for noen, mange er kjærligheten mellom to personer,

du og meg,

han og henne, eller hun og hun, eller han og han....

Det vi deler med hverandre når vi elsker....

Gud, hvor godt og fint det er, men for guds skyld, også gud, så vanskelig....

Nå kommer jeg inn på den "sammensatte" kjærligheten ,

mellom,

mann og kvinne, og herregud, så komplisert, vondt og godt og vanskelig det er å elske et annet menneske...

Jeg vet det, fordi jeg har elsket....

Å elske er dyrebart, å elske er vakkert, å elske er vondt og godt...

Å elske på virkelig, på ekte, er sammensatt, og vanskelig er min erfaring,

Å elske er alt annet enn lett eller enkelt enda vanskeligere ord....

Jeg tenker at har Du elsket noen, så vet du hva jeg snakker om her...

Det er ikke "noe" som kan sammenlignes med den smerte, dyp kjærlighets sorg kan påføre et menneskets hjerte.

Når du elsker, vet du det.

Når du blir elsket kjenner du det, "ser" det, og føler det, alle sansene er berørt

 I kjærlighet kan ALT hende,

vi er sårbare, nære og kjære...

Jeg opplevde min kjærlighet som jeg mistet nylig som svært følsom og trist sorg.

Kjærlighets sorg,

Det er store "ting" for sinn og skinn og hjertet....

Jeg har nylig opplevd det,

og Gud hvor vondt det gjør!

Kjærlighetens veier, har ingen "fasitt"  vil jeg tro !

Den kommer og går...

Tenker du som meg !

Hva tenker og føler du.....

                ❤

Takk for Livet...

Tusen takk , 

for at jeg i mitt liv har vært så heldig å få oppleve "ekte" kjærlighet ❤

Jeg er evig takknemlig og glad i hjertet mitt ❤

Takk for Alt jeg har lært,  på godt og vondt....

Det har vært "litt" mye, det  har vært "litt av "hvert" ...

"noe" skulle jeg så gjerne vært, foruten...

Heldigvis, eller "uheldigvis" ble jeg ikke "spart" i "livets puslespill"....

 Ei heller i "livets lære", og glad er jeg for all den "erfaring jeg har "fått" ....

Jeg tror livet er "lagt" opp sånn,  Ingen går "fri" eller kommer utenom !

Jeg tror vi alle får, vår "dose", på godt og vondt, jeg har fått mitt....

"litt" hver, og kanskje litt for mye, i hvertfall, på en gang! Ja, jeg har fått mitt ...

Og , skal helt sikkert gjennom , mye mer! Jeg har lyst til å si til, Deg!

Dere som følger bloggen min, 1000 takk for støttende ord, omsorg og omtanke ,

og den, Kjærlighet❤ som er "strømmet" inn til "livet" mitt, da jeg "lå nede"...

Jeg vil alltid, det aller beste for Dere Alle, bare det "beste" for "alle"...

Det vet de "alle" som "kjenner" meg! Takk for at Dere Elsker meg,for den jeg er!

Jeg er Elsker Dere, betingelsesløst...

Av hele mitt ❤ jeg sier og mener det...

Vær snille med og mot hverandre, gi aldri opp !

Selv når det sier "stopp"...

          ❤

Vi må alltid tenke godt om hverandre, uansett.....

Tenke , at vi gjør vårt "beste", Jeg vil at  ALLE skal ha det bra, og ta vare på hverandre...

Men, det er ikke slik det det er i "virkeligheten", mange er "ensomme"....

Ja, tenk det! Du gjør ditt beste, Jeg tenker alltid det, prøve så godt jeg kan!

selv når jeg gjør "feil", det "hender" ofte, Jeg "dømmer" meg selv hardt ,

hardere enn jeg fortjener.

        ❤💔

Det finnes mange gode mennesker, og desverre  mange ikke fuldt så "gode"

men husk på, det finnes, heldigvis, genuine mennesker, som "bryr" seg litt "mer"

som Deg og meg....

Historiene "våre...

Det er "selve" Veien gjennom Livet, som "skaper" Livshistoriene våre....

Alle har vi "med" oss "baggasje", vi har "ulik" bakgrunn, og "ballast" på "godt og vondt"

Jeg tenker, og opplever, vi har "alle" med oss "litt" av hvert, som er "uniqt"...

Vi kan alltid "snu" vår "livserfaring", i positiv retning, og "dele" erfaringer fra livene "våre" på beste vis, med hverandre, om ønskelig....

Dere, "uansett" hvor "negativ" den måtte være, eller hva som har "hendt" Deg!

Tenk, på Livet, som en  slags "skole" vei! Vi "vokser",  "feiler" og "faller"....

og vi "reiser" oss opp igjen !

Når "livet" røyner på, er min erfaring god å "dele" med penn og papir...

Oppturer og "nedturene", går ofte "hånd" i "hånd" og skaper "bånd"...

Når, Du ser på "livet" ditt, kan Du "se" en "sammenheng"...

Finnes det, et "mønster" som går igjen..

Vi får det "bra" igjen..

Det er "bare" ...

Et spørsmål , 

om ,

"tid"

Du er "rosen" i "ditt eget" liv...

Husk alltid på....

Du er "sjefen" i ditt eget liv, det er du som "sitter" i førersetet og bestemmer over dine egne valg, og vet Du, det finnes et "hav" av "ulike" valg, Du kan velge!

Du er den personen som kan påvirke, forandre, forme, og "skape" ditt liv...

Når du forstår det, er, "alt" mulig, og Du kan få til, akuratt det Du vil med livet ditt...

Da kan du i "bunn og grunn" gjøre hva som helst, tenk hvor utrolig og fint det er!

Tenk, deg, hva ønsker du "ut" av livet ditt, hva har Du lyst til å gjøre!

Er du fornøyd med livet ditt ditt slik det ble, og er! 

Er det "noe"du kunne tenkt deg "annerledes", noe du føler du har "mistet"...

Det er alltid "noe" vi kan gjøre bedre! Ha "ambisjoner", Håp og "drømmer"..

Husk, du er i forandring, hele tiden! Hele Verden er i forandring, konstant!

Livet Ditt, forandrer seg hver dag, ingenting er "konstant", Du er i "bevegelse"...

Vi går "alle" fremover, Verden går fremover, Livet forandrer seg, og går videre...

Ja, for oss alle, i våre,"ulike" retninger, vi forandrer oss, "sammen" med "verden"...

Vi setter "fotspor" ....

Kjærlighetens vei.....

Vi trenger å Elske hverandre, vi har behov for å bli "sett"....

Det , tror jeg "klokkefast" på, som Kjærlighetens Veier er uransaklige...

Kjærligheten er "mystisk"  og "vakker", og kan være "smertefull"....

Ekte Kjærlighet, kommer i så mange "ulike" former, og "rommer" mer enn vi vet!

Kjærlighet kommer og går, Kjærlighet kan "bestå", og kan være "sår"....

Det må vi aldri "slutte" tro på! Kjærligheten,  selv om det virker til tider,

"umulig" og "håpløst" og til og med, "hjerteløst".....   💔

Jeg tror vi er mange som føler oss"sviktet", noen har "sviktet" seg selv!

Jeg liker personlig bedre ordet, "skadeskutt" , som en "fugl" har "flydd" feil vei!

Livet tar ikke "slutt" fordi, om forhold ender,  det får en ny "vending" i livet ditt!

Det er livets "gang" det, vi møtes, vi skilles, og noen finner "nye", andre er alene...

Det handler vel egentlig om å finne "noe" , du kan "kjenne" er "rett" for Deg!

Andre søker "nye" å være sammen med, mens noe som meg, bruker tid...

              ❤

Når jeg tenker på Kjærligetens Veier, da tenker jeg "gode" minner i hjertet mitt...

                            Jeg tenker på årene jeg Elsket...

Godheten i hjertene våre, la ikke sorg og smerte komme i veien for livet ditt...

Jeg er av natur, sårbar, jeg er følsom, og jeg gråter "lett" når "noe" eller "noen"....

"rører" hjertet mitt 💔  Jeg kjenner meg ærlig, og naturlig meg selv...

Tårer er meg, sorg og smerte "hører" til på den videre vei! fint og godt og vondt...

Det er "sånn" jeg er, min natur og personlighet, fordi jeg "enkelt" sagt, bryr meg...

❤  Dennis sa alltid når jeg gråt, Inger, you "break like an egg".....

Alle som kjenner meg, vet jeg er følsom, det er en fin egenskap tror jeg!

Inger Elsker Hjerter, ja, det gjør jeg😘

Jeg vil alltid ....

Jeg vil alltid, "holde" fast ved, min tro på Kjærligheten....

Jeg blir aldri lei, av det "vakre" ordet ❤ Troen er "min", for evig og alltid...

Jeg, vil bli "husket" for min "tro" på mennesker og livet, ingen kan ta fra meg "troen"...

Kjærlighetens "kraft" er dypt "forankret" i hjertet mitt, og i hjetene til de jeg er glad ❤                        

Du "fant" Din "sti".....

Så "glad" jeg er, for at Du, "fant"  stien din, uten meg ved din side...

Du , "banet" en "ny vei"  videre for meg, jeg er takknemlig for det!

Jeg "trodde" "våre veier" var ,"uadskillelige", jeg "trodde" det var "oss to" for alltid!

Trodde du, da du "begikk" deg inn i "nytt" ekteskap, det skulle bli sånn...

Jeg, er "fremdeles" din kone! Rart, på liksom! Til våre "veier" skilles for godt...

Håper, du finner den fred og "lykke" du søkte etter i alle disse år!

Jeg har i "drømmene" mine, ønske om at vi finner "sjelefred" sammen...

Jeg tenker, vi begge to sårt "hungret" etter finne ro og fred!

Det er "godt" å "gå" på stien "her" på bildet! Gir meg en "indre" ro, du har funnet veien, på "stien" din! Jeg trengte min tid til å forstå, hva du mente, da du skrev det til meg!

Vi ,"fortjener" begge to komme til "hekten" igjen og finne den ro vi manglet!

Det, ble for "strevsomt", jeg klarte ikke holde "følge" med din vei videre...

Den,"veien", vi "sammen" gikk på, den var "kronglete" og "usynlig" for meg!

Jeg forstod ikke hva du ville "ha" fra meg!

Jeg klarte ikke, "følge" med i dine "fotspor" for hverandre videre...

Jeg forstod Deg, ikke!

Jeg trenger også, "finne" min "sti" ...

Jeg vil "bruke" tid på å gå "nye" veier, jeg klarer ikke flere "omveier"...

                                Kjærlig Hilsen Inger

Jeg tror på Sannheten.....

Jeg tror, at sannheten, alltid vil "seire"....

Jeg har en "klokkefast"  tro på å snakke sant! 

Å velge "ærlighetens vei"  er Ingen "enkel" vei! Noen "unngår" snakke sant!

Jeg liker best, å si hva jeg mener, og snakke så sant jeg mulig kan!

Det er ikke "lett" og jeg har "feilet" mange ganger, og "mye"....

Det kan være utfordrende for andre, ikke minst meg selv!

Jeg har "vunnet" og "tapt" mye på å være, ærlig og åpen,Jeg klarer ikke å la være ! Alt annet blir feil for meg!

Jeg mener det ikke vondt, og jeg vil på ingen måte "støte" andre, tvert i mot!.

Jeg føler bare det er riktig, å si det jeg mener er riktig, og jeg kjenner og føler på!

Mange mennesker, takler og tåler ikke høre "sannheten", kan være "smertefylt"...

Det kan være vondt og vanskelig, å høre "noe" om seg selv eller andre !

Kanskje, er det "mye" vi helst ikke har lyst til å høre, fort gjort, å såre...

Si "noe" som kan oppfattes "feil" eller på en "annen" måte enn ment !

Alt kan gå "galt", best av alt, Mye kan bli oppklart og komme på plass ,tilrette!

Jeg fikk lyst til å si til Deg, Dere, det kan gå "skikkelig" i feil retning, høre sannheten!

Til det, vil jeg si til Dere! Stol på det Du "kjenner" og mener er rett, for Deg!

Stol på, den som står deg nær og kjær,og trenger høre det som er sant, i en "sak"...

Det kan jeg "stå"  inne for! Jeg er ofte blitt "upopulær" når jeg har "belyst" sannheten!

Det hørte livet mitt til en stund! Så vondt det gjorde, hvor jeg lengtet etter sannheten!

Din sannhet, kan være annerledes enn min sannhet! den "sannhet" som er ekte seirer!

Vi kan ha oppfattet "tingene" forskjellig! Likevel, er det alltid noe som er rett og galt!

Men, det jeg vil betro Deg, jeg tror vi kjenner det, når noe sies med ærlig hensikt...

Det er et " sensitivt " tema, tro og sannhet, tvil og lengten etter det "sanne"...

Det finnes ingen "enkle" svar, men løgn er Farlig! og for meg ble løgn "skadelig"....

Det vet desverre jeg, mer enn mange, fordi jeg har opplevd det, satte dype "spor"...

Jeg ble skikkelig skadet, såret og lei meg, kanskje ble jeg "såret" for livet!

På vei, gjennom "kjærlighetens" uransaklige veier, med  livets "vanskelige" spørsmål !

Det finnes svar, men hva er rett og hva er galt, jeg tror det "finnes" svar!

Det finnes gode og klare svar, tror jeg, I hjertene våre, "der" har vi mange gode svar!   

på, godt ❤  og vondt   💔

Her finnes din og min "sannhet", Det er jeg helt sikker på.

Sannheten er jeg overbevist om vinner til slutt.,Kan hende, det er naivt å tro !

Likevel, vil jeg alltid, holde "fast" ved min "tro" på, Sannheten.

Jeg spurte om Du tror på sannhet! Et interessant tema å tenke over, vil du ha et ærlig liv! Jeg tror ikke det er mulig, å leve på ekte vis, hvis ikke sannheten er med på "kjøpet"...

I livene "våre" er vi omgitt av løgner og sannheter, jeg "sverger" til sannheten!

Det "sanne" eksisterte ikke mellom "mannen" min og meg til slutt, alt ble "galt"...

Så, hva tror Du på, og hva tror du ikke på! Jeg tror, Du vet mer enn Du er "klar" over...

Du tror kanskje det finnes en Gud, Du tror kanskje ikke det finnes "noe".....

Er ikke det spennende! 

Jeg tror også, at søker du svar, kan du finne mer enn du vil tro....

I hjertes "skattekammer" , her kan vi "finne" vidunderlige oppklarende "svar"....

Vi er "alle" så forkjellige, men prøv "søke" og Du vil "finne" svar, jeg har erfart det!

Vi savner og lengter, alle på hvert vårt vis! Jeg tror vi "strever" alle, ikke lett!

Jeg tror og har erfart, dette,å bli "løyet" for av en jeg elsket og så gjerne ville stole på 

Jeg fikk det bare ikke til ! Stole på han! Jeg elsket, og ventet på han, kom ikke.....

Da han "dukket opp" var, ikke sannheten "med" hjem.

                   💔

Da, gråt sjelen, Gud, så ulykkelig jeg var!

Jeg sørget meg gjennom årene med svik....

Det vondeste er, det at jeg hele tiden, hele veien, hadde med meg,

Håpet og Kjærligheten   ❤

Det "sørgeligste" er, Jeg "levde" ikke for min skyld, Jeg "levde" for hans skyld, i nesten 12 år.....

Jeg opplevde at mangel på, nettopp sannheten, "styrte" livet mitt på hans måte!

Han hadde "makt" til å sjule sannheten, det vet jeg i dag "stemmer" og er korrekt!

Med, sitt "fravær" og sin "væren", og så synd, alle løgnene...

Jeg vet ikke, hva som var "best" eller "verst", 

Når han var"der", var jeg "nervøs" og "litt" glad, men mest var jeg  "redd" ...

 Når han ikke var "der" var jeg mest redd, ensom og trist.....

Det jeg vet, er at jeg ble nervøs, og lei av å gå å vente, gav ingen "mening" til livet mitt, til slutt, gleden ble "brutt"....

Nå er jeg "fri" fra, det "fengsel" jeg opplevde det som, sitte "alene" og "vente" på han som ikke kom....

Det var en "meningsløs" tilværelse, jeg ble usikker på meg selv.....

Jeg tror ikke han mente å gjøre meg vondt! Det gjorde meg mer enn usikker og redd!

Han forstod bare ikke hvor vondt det var for meg, hans fravær....

Han forstod heller ikke, hvor tungt ansvaret tynget meg...

Alene jeg var, i det store, gamle huset, Jeg "druknet" i ansvar og redsel, for fremtiden, for hva den ville bringe! Jeg var "liv" redd, for hva som skulle komme til å hende!

Jeg var livredd for å være alene! 

Jeg ventet og ventet, på at mannen min skulle komme "hjem" og "hjelpe" meg!

Jeg tror det er mange som kan forstå det! Han og, kanskje en dag, han vil forstå!

I alle fall, jeg ble "lei" av å vente...

Nå går livet videre i en annen retning enn jeg trodde og håpet på!

Det skal gå bra, og komme "gode" ting ut av vår erfaring, det "tror" jeg på...

Her er min datter, Charlotte vakt for Kongens Garde, utfor slottet i Oslo...

Lykken kommer og går....

         Hva er "lykke"....

For meg er "lykke" kortvarige "glimt", som "kommer og går"...

Lykke, er ikke en "konstant" følelse, det er "øyeblikk" og "stunder"...

Jeg tenker, Lykken er "her og nå", Det er en "god"  følelse, som gjør oss "godt"...

Lykke er ikke,"varig", kommer og "går", jeg tror du "kjenner" det "ekte" som ...

Lykken kan defineres, som, det å "kjenne" at du "lever", føle glede og sorg!

Jeg tror, det kan "oppstå" lykke i "triste" stunder og "øyeblikk"...

Gode, fine, "øyeblikk "vi har "hatt" sammen, og "delt" gjennom Livet.....

Jeg var ikke, "trygg".....

Jeg, var ikke "trygg" sammen med Deg! Jeg var, "ensom" og "redd"...

Jeg var, "ulykkelig", inni meg, hele tiden, hele "veien" gjennom årenes "løp"...

Nå, er jeg "her" og jeg på vei til å  "komme" meg, videre "alene", det skal jeg "klare"...

Jeg "tror" på "bønnens kraft"...

Jeg tror, på "bønnens kraft" ...

Ja, jeg tror "bønn" virker! Jeg vet det, fordi jeg har "opplevd" å bli "hørt" ved bønn...

Jeg vet at når vi "ber" for hverandre, i felleskap, så har bønn "kraft" ...

Jeg er "overbevist" om at "bønn" virker, Jeg har opplevd det mange ganger å bli hørt!

Jeg har fått "svar" på mine håp og ønsker i bønn...

Det handler om, å "bry seg".....

 Det må jo være  "sånn" at vi "bryr" oss om "hverandre" ....

Jeg skiller ikke mellom "nære" og "kjære" når, det "handler" om Kjærlighet....

Alle, fortjener "oppmerksomhet" , kjærligheten er en utømmelig "gave"...

Jeg ser Verden, som et "felleskap", "en enhet", Vi "hører" sammen ....

Enten, vi "vil eller ei" og alle "likeverdige" , verdifulle, "uansett" rase eller "status"....

Ingen har "mer" eller "mindre" verdi, vi "henger" sammen i en "helhet"...

Det gir "mening" å se "verden" sånn...

Deg......

Jeg tenker, ofte når jeg møter mennesker, Hvordan har Du det !

Jeg kan "se" mennesker gå forbi, Et "blikk", et "smil" , Hvem er Du !

Noen ganger, hender det at jeg kan få en "fornemmelse" ....

Om, å ha "sett" Deg før ! Det kan være så virkelig ! og faktisk, ekte!

Jeg tenker alltid når jeg ser og møter mennesker, "kjente" eller "fremmede"...

Og,jeg mener det fra hjertet mitt  ❤

Jeg tenker, Håper Du har det bra!

Det er "mange" som ikke har det bra, koster så "lite" å gjøre andre gla!

Jeg vil, "tenne lys" for "de" som trenger det og ikke har det bra....

Det "koster så lite, å "bry seg" om hverandre!

Vi kan "være", Engler for "hverandre"...

Det er "ingenting" som gjør meg bedre,  "gladere" og tilfreds...

Enn, det å vite at andre har det bra..

Jeg , Elsker å glede andre...

Det ,"koster" så "lite", det er "gratis"....

Når jeg sier, Jeg "ser" Deg! Da mener jeg, jeg bryr meg om Deg...

Jeg bryr meg på, Virkelig....

Selvtilitt...

Vanskelig ord! Jeg var i et forhold, ekteskap, som gjorde, at jeg mistet "troen" på meg selv ! Det skjedde så gradvis, over tid. Jeg var glad i "han" ...

Jeg er "kjærlig" av natur, det var ikke "naturlig" for han, å vise fysisk, kjærlighet!

Vi trenger, alle, "bekreftelse" fra "den" vi elsker...

Jeg fikk ikke den omsorg, jeg "trengte", jeg savnet det sånn...

Jeg "lærte" meg å Tro, Det var, kjærlighet, han viste i sengen !

Da, vi sa, Godnatt! Kanskje,det var "hans" måte å vise sin kjærlighet...

Jeg vet ikke, i hvert fall var det et dypt "savn" for meg med min "natur"....

Tenker, jeg vil aldri få "svar" på det ! Bare, så "synd" jeg ble så usikker og lei meg.

Hvor viktig, selvtilitt er! Den, bygges ikke opp over natten....

Et menneskets "verdi" måles det etter "troen" på seg selv....

Det "lurer" jeg på! Trenger, vi god selvtilitt for å "ha" verdi !

Jeg føler meg, Verdifull,  men også "verdiløs" sammen med han, i ekteskapet!

Går det ann å forstå det! Jeg vet ikke, jeg tror det!

for jeg "forstår" det ikke "helt", jeg manglet nærhet, fysisk, å bli "tatt" på...

Jeg har "elsket", Jeg elsker "barna mine"

Jeg "elsket" ikke meg selv, i ekteskapet, troen på meg selv, "forsvant" gradvis...

Hvordan "elsker" man seg selv! Jeg tror, jeg er "begynt" på den "reisen"....

Når kvelden "kommer"....

Når dagen er "over" og vi "senker" hodet på puten, Da, er vi "der" alene...

Tankene kommer, og jeg tenker!  hva har "denne" dagen "bragt" inn i livet mitt.....

Er det noe "spesielt", Jeg kan "takke" for, i dag!

Tro på Kjærligheten...

Lov meg,

gi aldri "slipp" på tro, håp og kjærlighet.

Det er "selve" livet det....

"livsnerven"...

Jeg har vært ,

"drevet"

av, "troen" på "nettopp"

Kjærligheten ❤

            ❤

Veien videre......

Jeg leste en gang en bok, av Ferdinand Finne, Livskunstner og maler.

Han skrev disse ord inni bildet, veien blir til mens du går....

Jeg tror vi alle vet det stemmer, som forstår hva Livets innbærer !

Det er ikke "enkelt" 

Livet

Gud, hvor tøft det kan være å være "dette" livet....

For noen ser det ut til å være ganske så greit, mens andre igjen strever.

Jeg synest det er vanskelig å være menneske...

Jeg opplever Livet strevsomt...

Ja, helt ærlig og oppriktig synest jeg det er psykisk og fysisk hardt arbeid å leve.

Ettersom jeg blir eldre, har jeg tenkt !

Skal Livet være "sånn"

så MYE arbeid.

Jeg opplever press fra mange kanter,

jeg stiller krav til meg selv.

Det er ingen "spøk" å være menneske, 

leve Livet.

Vi har alle et Liv vi skal Leve !

På,

Godt og Vondt.

Hørest det skremmende ut !

La meg bli mer personlig....

Jeg er i femtiårene, sporty, snill og en god og fin "jente"

Liker best å kalle meg selv, "jente" jeg, ikke dame.

Så har jeg hatt min oppvekst, som Dere alle....

Og så er jeg mor,

til veldig flotte og greie barn.

Jeg har opplevd MYE,

Kanskje "mer" enn mange vil jeg tro.

Jeg har erfart "litt av hvert"  på min vei gjennom Livet...

og opp til "her" jeg står i dag !

Jeg har hatt fire forhold, 

barndomskjæreste,

barnas far,

mannen min fra Afrika og mannen min fra Norge.

Min første "kjærlighet"

var sterk og voldsom.

Den viktigste kjærlighet er barnas far, og min beste venn.

Dennis, fra Afrika var en "spesiell kjærlighet"  på tvers av grenser....

Vi møttes gjennom Hjelpearbeid jeg jobbet for i West Afrika, 

Sierra Leone og Guinea.

Det var en kjærlighet som oppstod i en svært sårbar situasjon, 

i en "verden" av fattigdom og nød.

Mitt møte med Afrika, var vakkert og veldig, veldig sterkt...

Jeg kom til Freetown, rett etter borgerkrigen som herjet i Sierra Leone i flere år.

Landet var nedbrutt, bombet, og så ødelagt.....

Det finnes ei ord til å beskrive den ødeleggelse jeg har vært vitne der nede.

Samtidig møtte jeg et oppreist og fantastisk folkeslag, 

det var smilene som nådde inn til mitt hjerte først av alt det andre...

Jeg så glade mennesker, jeg så barn som lekte, spilte fotball uten sko, 

og jeg så samhold, mot og styrke.

Jeg har sett tusenvis av amputerte, som ble lemlestet av rebellene under krigen.

Jeg har jobbet med barnesoldater, gatebarn, og barnehjem.

Jeg har hørt fortellinger om barna "våre" på barnehjemmet, som opplevde se foreldrene sine ble levende begravd, massevoldtekter, etc....

Det verste et menneske kan oppleve...

Disse barna har jeg kjempet for, trøstet,og støttet så godt jeg bare kunne og klarte.

Jeg følte glede, ansvar, plikt, til å hjelpe.

For meg som oppvokst på Misjonsmarkene, ble det helt "naturlig" å være der...

Jeg hadde som liten jente drømt om å reise  "ut"  som misjonær

Den drømmen gikk i oppfyllelse....

Jeg er dypt takknemmelig og dypt berørt.

Afrika vil Alltid ha den største plassen i hjertet mitt,

sammen med barna mine.

I Afrika var jeg lykkelig....

I Afrika følte jeg meg "hjemme" .......

Jeg vet,

det er et "hjem" for meg "der" jeg følte jeg hørte til.

minnene.......

vil for alltid være med meg videre....

Dennis, ja,

han jobbet på Barnehjemmet Freetown.

Jeg ble glad i han.

Jeg stolte på Dennis, 

han ble min beste venn.

Vi ble elskere.

Jeg giftet meg med Dennis,

det var ekte kjærlighet.

Jeg kunne ikke "redde" hele Afrika...

Jeg kunne "hjelpe"  Dennis "

Jeg giftet meg av kjærlighet fordi vi elsket hverandre.

Afrika......

Der kom jeg.

Tilfeldig !

Ja og nei....

Jeg hadde som liten "jente" drømmen om å hjelpe "med" meg fra oppveksten.

Jeg tror ikke sånn uten videre på skjebnen !

Men,  jeg tror det er en sammenheng....

Med,

"alt"

som hender oss.

Det tror og tenker kanskje Du og ?

Hvorfor "ting" skjer, det kan være sånn plutselig, uforutsett eller tilfeldig.

Jeg har opplevd så mange ganger, møter med mennesker...

fremmede, ukjente, nye bekjentskap...

Jeg har følt en tilhørighet.

Jeg har et stort ❤ hjerte for mennesker...

Jeg bryr meg på ekte vis, jeg har sagt det før,

og jeg sier det igjen,

ikke for å fremheve meg selv,

fordi 

jeg mener det .

Jeg er ikke "den typen" 

som tror jeg er "bedre" enn andre.

Jeg er ,

"den jeg er"

og jeg er oppriktig glad i Deg.

Hørest det "merkelig" ut....

Ja, kanskje det kjennes rart å lese !

Hvorfor skulle jeg bry meg om  "noen" jeg ikke kjenner ?

Ja, 

Du leser rett.

Jeg bryr meg ,

om Deg,

og jeg bryr meg om andre....

Det stemmer.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte ❤ at Du skal ha det godt og det mener jeg.

Jeg blir glad, hvis Du er glad.

Jeg tror ikke alle mennesker er som meg !

De som kjenner meg, og familien min,

eks kjærester.....

Vet i hjertene sine at jeg bryr meg og vil ALLE 

bare det aller beste.

I Afrika, gav jeg "hele" meg selv......

Jeg ble aldri  "den"  samme igjen !

Om du kan forstå det !

Den "verden" som møtte meg "der"  var ubeskrivelig....

Jeg kom fra Verdens "rikeste" land, Norge, ned til Verdens "fattigste" land, Afrika.

Her fant jeg venner og her,  fant jeg kjærligheten.

Jeg fant Dennis, og han fant meg.

Vi  "jobbet" sammen på barnehjemmet, i Amputees camp, for Leger Uten Grenser.

Jeg er sykepleier og forfatter, og jeg skrev så mange historier og artikkler .

Jeg var med i vaksinasjons program, mot malaria, tuberkulose, hiv, etc....

Verdens Helseorganisasjon delte ut mat til barnhjemmet, og vi fikk de sykeste barna til behandling på sykehus. 

Jeg hadde også et oppdrag i Guinea, nabo landet, hvor jeg hospiterte på,

Mor Theresa Barnehjemmet.

Der fikk mødre som vi fant på gaten, føde sine barn.

Jeg fikk også hospitere på Sykestuen på Anastasia, sykehus skipet som lå i havn i Freetown på den tiden jeg jobbet som frivillig hjelpe arbeider i Vest Afrika.

Jeg prioriterte  å  "være"  blandt de sykeste , de som trengte "oss" mest.

Det var de Nødstilte "barna våre" vi "var" tilstede for, og vi hjalp de vi kunne og klarte.

Jeg brukte all min tid, krefter, økonomi og kjærlighet på "arbeidet" i Afrika.

Jeg ble syk til slutt.

Spisevanskene "fulgte" med meg.

Jeg reiste "hjem" til familien min Norge.

Dennis kom etter.......

               ❤

                       ❤

                                 ❤   

        Det  var et sterkt møte med det Afrikanske folkeslag, 

det er en totalt "fremmed" kultur...

Kultur "sjokk"  er "med"  på  "lasset", både ene og andre veien.

Jeg kom ned, til  "det svarteste av det svarte"....

Når kvelden siger på, og mørket er et faktum, da "ser" vi ikke noe i en by som er bombet og mørklagt !

Det var skummelt, men jeg er ikke redd når jeg er trygg og det var jeg i Afrika.

Jeg følte meg Velkommen og trygg.

Hvor enn jeg kom var det hjerterom ❤ 

De ble glade i meg, og jeg i de.

Den sårbarhet og ydmykhet jeg har for Afrika er "evig" kjærlighet.

Jeg skilte meg fra min "afrikanske mann"....

Det var et trist og hardt brudd, for han og for meg.

Jeg følte det måtte bli "sånn"....

Jeg hadde hjulpet så mye, 

 jeg hadde,

"brendt meg ut"...

Det var et "krevende" forhold.

Vi elsket hverandre, men måtte " gi slipp"

det er også en del av kjærlighetens "bakside".......

Å elske.....

Jeg "levde",

Livet mitt, for andre enn meg selv !

Jeg "glemte"

at Livet handlet om meg og....

Jeg tok ikke "vare på"

meg "selv"

oppi,

alt som foregikk,

rundt meg.

Jeg er en person, som "gir" så "mye" av meg selv,

hele tiden....

Omgivelsene "fanger" fort opp det !

Så, vel, jeg er ikke blitt "spart"......

Det er "mange" som har "benyttet" seg av " min giverglede"....

Jeg er blitt "utnyttet"

desverre....

Jeg klarte ikke sette de "rette" grensene.........

Det har preget livet mitt på et "forunderlig" vis......

Jeg er kommet ",

"opp" i,

det "utroligste".....

Jeg har "ligget" nede.

Da mener jeg å si,

Jeg har vært "høyt" oppe og jeg har vært langt "nede"....

Liv og død....

Veien, mellom "der"....

Livet, og døden, den er skjør.....

Vi vet ingen av "oss" når vi skal dø !

Vi vet, vi skal dø....

Ensomhet...

Det er et "viktig" tema! Ensomhet! Hvor "trist" ordet er! Jeg kjenner at det gjør vondt.

Vet, Du ! Jeg har det "vondt" inni meg nå, jeg, fordi, jeg selv kan "kjenne" på ensomheten! Er Du/Dere, Ensomme ?Jeg spør, fordi jeg "bryr" meg.

Jeg spør, fordi jeg kan "se" at mange har det vondt, jeg vet selv hvor vondt ensom gjør! Det betyr så uendelig "mye" å "bry seg"...

Vet Dere, det  minst "virksomme" måte, å vise en annen at du bryr deg! 

Å si, det går bra! Du er ikke,"alene" hjelper heller ikke,når Du, vi, faktisk talt !

er i sorg, inne i "mørket", langt inne! Det jeg tror Vi trenger!

Er, "bekreftelse" på den "smerte", lidelse hos "den" som trenger "trøst"...

Sorgen kan være "fysisk", Sorgordet,hørest, ofte så melankolsk og poetisk ut !

For meg er det er "sørgelig" og "trist" ord, med "mening"...

Da min mor døde, gikk jeg ofte på graven og tente lys....

Jeg "snakket" med henne, et helt år, gikk jeg til graven, hver eneste dag!

Det gjorde godt, på sitt vis, det "hjalp" litt, på "samvittigheten"....

Jeg følte, meg "litt" nærmere mor på en vis! Det jeg forstod,etter en tid !

Var, mor var jo ikke "der", Hun ble kremert, jeg hadde følt det "samme" om hun lå der som et "skjelett", Det ville for meg vært helt "fryktelig"...

Det å "tørre" være helt "ærlig", er det "vanskeligste" i sorg, fordi savnet er så intenst.

Livets gang, er "likevel" å "miste" noen vi er glad i....

Jeg er ikke "redd" for "døden", Det er en "naturlig" del av Livet.

Vi tror gjene , "døden" er noe skremmende og og "nifst"...

Jeg tror ikke det ,"døden"  kommer, "uansett"...

Jeg tror, faktisk Døden kan være "vakker", "det" er "noe" fint med "døden" og!

Det er jo Livet´s gang!

Vi har "levd"......

Selvmord.....

Jeg vil skrive litt om tema, selvmord.

Jeg tror, og vet det berører flere enn vi er klar over.

Å ta sitt eget liv,

det er modig.

Jeg har gått siste året på flere kurs, i Røde Kors, Kirken Nødhjelp, og Vivat.

Jeg har sett og møtt mennesker, som har opplevd selvmord i nære relasjoner.

Jeg har selv erfart at mennesker, jeg kjenner har ønsket å ta sitt eget liv.

Og kanskje min mor, tok sitt eget liv ?

Jeg vet ikke, vi vil aldri få svar på det !

Mor var syk, "stakkars" mor....

Jeg har forsonet meg med, at mor døde av en overdose tabeletter, hjertet stoppet❤

Derfor tenker jeg, hun ville ikke dø, men kroppen klarte ikke mer.

Selvmord, er et tabubelagt tema.....